Eichinger-gruppens fall

Eichinger-gruppens fall

Teksten nedenfor er utdrag fra Kristen Taraldsens bok "Arkivet - Torturens høyborg" som ble utgitt i 2003.

Sersjant Robert Eichinger, Kristiansand, var en sterkt engasjert motstandsmann. Han var medlem av militærorganisasjonen og etterretningsgruppen XU i Kristiansand. Sommeren 1942 ble han utnevnt til sambandssjef i Kampgruppe 3. Han var også leder for en spesialgruppe som major Arne Laudal hadde tatt initiativ til å opprette. Den ble kalt "Eichinger-gruppen" etter lederen. Tyskerne kalte den for "Kongshirden".

"Eichinger-gruppen"s hovedoppgave var å sprenge den tyske forsvarsringen rundt Kristiansand, som man visste ville bli etablert i forbindelse med en eventuell alliert invasjon. Mange av Laudals folk hadde sitt daglige arbeid i Kristiansand. For å gi disse en reell mulighet til å møte på de uttatte mobiliseringsstedene utenfor byen, ble det ansett som uhyre viktig å slå åpninger i den tyske forsvarsmuren over Baneheia.

Spesialavdelingen skulle etter de oppsatte planene bevæpnes og settes inn som en elitestyrke i tilfelle det kom til kamp mot tyske militære hæravdelinger. For å stå best mulig rustet til å løse sitt oppdrag i tilfelle aksjon, fikk samtlige medlemmer våpenopplæring av "Arne Andersen".[1] Våpenopplæringen skjedde på en hytte innenfor Høiekleivene på Mosby.

Gruppen bestod av i alt 13 mann. Det var: Timeskriver Robert Eichinger (leder), anleggsarbeider Kjell Erik Bodin (nestkommanderende), lagerarbeider Leif Zachariassen, avdelingssjef Bjarne Aagaard Strøm, lagerarbeider Olaf Nodeland, sagbruksarbeider Reidar Bjårstad, gymnasiast Gunnar Arntzen, lagerekspiditør Johan Edvin Andersen, timeskriver Per Gunnar Seglem, gårdbruker Leif Frøysaa, fabrikkarbeider Einar Balchen, magasinarbeider Sverre Bentsen og lagerarbeider Reidar Bodin.

 

Gestapo slo overraskende til

Lørdag 22. august 1942 slo Gestapo overraskende til mot "Eichinger-gruppen". Dette førte til at snøballen begynte å rulle.

Denne skjebnesvangre lørdagen mottok det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand en fjernskrivermelding fra Oslo via Stavanger. Der ble det gitt ordre om at en rekke navngitte personer skulle arresteres. Disse skulle tilhøre en kommunistisk havne- og sabotasjegruppe i Kristiansands-distriktet.

Ifølge den alarmerende meldingen fra Oslo, hadde gruppen hatt konkrete planer om å sprenge tyske handelsskip og gjennomfore sabotasje mot bestemte industribedrifter. I denne forbindelse ble det foretatt en del arrestasjoner i Kristiansand, Evje og Vennesla.

Samtidig ble en kommunistkurer, som kom med kystruten fra Oslo, arrestert i Kristiansand. En av de arresterte i kommunistgruppen i Kristiansand var samtidig medlem av "Eichinger-gruppen". Under de skjerpede avhørene klarte ikke vedkommende å motstå det voldsomme presset og plumpet ut med det han visste. I sin forklaring nevnte han at Kjell Erik Bodin var medlem av en hemmelig undergrunnsorganisasjon i Kristiansand som ble kalt "Kongshirden".

Opplysningen vakte bestyrtelse hos Sipo, ettersom denne betegnelsen var fullstendig ukjent for dem. Det kongeklingende navnet provoserte gestapistene grenseløst. Etter hva sjefen for det tyske sikkerhetspoliti i Kristiansand, kriminalkommissar Rudolf Kerner opplyste etter krigen, kom denne opplysningen fullstendig overraskende på Sipo.

Spesialavdelingen ble i løpet av et par døgn rullet fullstendig opp.

Det faktum at gruppen ble omtalt som "Kongshirden" (kongens hird, i motsetning til Quislings hird), medførte at gruppens medlemmer ble tatt ekstraordinært hardt på Arkivet. Opprullingen var det første alvorlige anslag mot motstandsbevegelsens rekker av større format på Sørlandet under okkupasjonen.

 

Skapte en meget farlig situasjon

Den tyske aksjonen var et hardt og brutalt slag mot militærorganisasjonen. Den skapte en meget farlig situasjon både innen ledelsen og langt inn i de meniges rekker. Medlemmene av "Eichinger-gruppen" kjente atskillig til den illegale virksomheten som ble drevet i landsdelen.
Det påtrengende spørsmålet som meldte seg var: Ville de røpe noe?

Det viste seg snart at Gestapo var uhyggelig godt orientert. I tur og orden ble de tretten medlemmene innbrakt til Arkivet.

Inntil dette tidspunkt hadde situasjonen fortont seg nærmest idyllisk for Kerner og hans folk på Arkivet. Sipo hadde riktignok oppnådd visse konkrete resultater, om enn nokså beskjedne i omfang. Enkelte flyveblader var blitt beslaglagt i Kristiansand og Mandal, og det var foretatt enkelte arrestasjoner for ulovlig besittelse av radio og våpen.

Bortsett fra disse små utslag av opposisjonell aktivitet, hadde ikke "Aussendienstelle Kristiansand S." registrert organisert motstand av særlig betydning på Sørlandet. Arrestasjonene av handelsfullmektig Tor Njaa i Flekkefjord og ingeniørkaptein Viggo Krag-Rønne tidligere på året, hadde ikke forandret Kerners mening. Det ble antatt at de to motstandskjemperne hadde tilhørt små, selvstendige grupper uten tilknytning til landsomfattende grupperinger.

Nå måtte den mektige Sipo-sjefen måtet nå revidere sin oppfatning temmelig radikalt. Plutselig ble det åpenbart at det fantes farlige gruppedannelser midt i hans ansvarsområde.

 

Beordret øyeblikkelig full alarm

Kerner beordret øyeblikkelig full alarm. Allerede i den innledede fasen gjorde Sikkerhetspolitiet et solid kupp. Under en ransaking som ble foretatt i Sørlandets Engros, kom Gestapo over en britiskprodusert Stengun og to Mills håndgranater. Dette bidrog sterkt til å styrke antakelsen om at det var særdeles farlige karer man hadde med å gjøre.

Lagerarbeider Reidar Bodin og lagerekspeditør Johan Edvin Andersen ble øyeblikkelig anholdt på sitt arbeidssted. De ble mistenkt å stå bak det skjulte våpenlageret. Så fulgte arrestasjonene slag i slag. I løpet av de nærmeste tre døgn var samtlige medlemmer brakt inn.

Gruppens leder, sersjant Robert Eichinger, ble vekket ved to-tiden natt til søndag av XU-sekretær Karsten Onarheim, som fortalte at Kjell Erik Bodin var blitt arrestert. Eichinger gikk ut fra at det ikke var noen umiddelbar fare på ferde.

Han regnet smertelig feil.

Midt på natten kom Gestapo med SS-Sturmscharführer Hans Lipicki i spissen til hans bopel i Gimeveien 16 og hentet ham. Han ble øyeblikkelig påsatt håndjern og ført bort. Arrestasjonen kunne imidlertid ha fått langt alvorligere konsekvenser, ettersom han lå inne med en rekke hemmelige dokumenter. Takket være snarrådig opptreden av hans nestkommanderende i sambandet, Hans Christian Arntzen, ble de sensitive papirene omhyggelig tatt vare på. Arntzen unngikk arrestasjon, formodentlig på grunn av at han ikke var kjent nedover i rekkene. Han fortsatte arbeidet.[4]

 

Et begrep som fikk uhyggelig klang

Etter hvert ble de tretten medlemmene av "Eichinger-gruppen" samlet på Arkivet. Og nå tok tyskerne og deres medløpere i bruk et våpen som hverken mot eller dristighet kunne stå imot.

Det var tortur.

Torturforhør ble snart et begrep som fikk uhyggelig klang utover Sørlandet. Tyskerne selv kalte metodene som ble anvendt for "verschärfte Vernehmung". Skjerpet forhør. Formålet var å bryte ned fangenes motstandskraft og oppnå de ønskede resultater. Få klarte å motstå de groteske pinslene, og det er ikke noe å si på at mange sprakk.

SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner – en troende katolikk og glad i lyrikk – framstod som selve eksponenten på det tyranniske nazi-regimet. Kerner gjorde Arkivet til et av Gestapos verste torturkamre i landet.

Først ble arrestantene i tur og orden stilt opp med nesen mot veggen. Det skulle vise seg å være rene barnematen. Hensikten var at ofrene skulle "tenke over sakene alene og innse hvor forferdelig galt de hadde handlet". Den utmattende ståstillingen ble en forferdelig påkjenning.

Gestapistene skjønte snart at Robert Eichinger hadde mye å svare for.

Innledningsvis ble han ført inn på Kerners kontor. Her ble han torturert av Arkiv-sjefen selv med en gummikølle. Gestapisten Vögler holdt mens Kerner slo. Statspolitibetjent Ole Wehus var ved anledningen passiv tilskuer.

 

Plantet knyttneven midt i ansiktet

Senere samme dag ble Eichinger tatt under behandling av SS-Sturmscharführer Hans Lipicki og fire andre gestapister. Torturforhøret startet ved at Lipicki plantet knyttneven midt i ansiktet på den unge motstandsmannen. Deretter ble han skjøvet ned i en stol med bakpartiet opp, mens to mann holdt ham fast som i en skruestikke. En av gestapistene, trolig Lipicki, slo med en firkantet stokk, om lag 75 centimeter lang. I enden var den forsynt med en lærrem. Ytterst var det festet en rekke små blykuler.

Det var den såkalte "katten".

Robert Eichinger beskrev senere torturbehandlingen på Arkivet:

"Samtidig ble vinduer og dører bevoktet av to gestapister, mens to radioapparater skulle overdøve eventuelle hyl. Siden ble jeg under den samme behandlingen stilt opp og ned. Armene ble tvunget bak på ryggen, og Lipicki gikk inn på meg og hamret med knyttnevene sine på hodet mitt. Han benyttet også gummikølle på hodet mitt. Sikkert kan jeg ikke si det, men det forekom meg i min omtåkede tilstand at tolken Rynning var inne i værelset." [5]

Som følge av de kraftige slagene han på påført, og spesielt Lipickis slag med gummikøllen mot hodet, hadde han siden fryktelige hodesmerter langs den venstre siden av hodet. Smertene kom og gikk med visse mellomrom.

Robert Eichinger klarte å holde tett de tre første dagene. Da hadde han klart å bygge opp en brukbar forklaring. Den ble nå servert gestapistene. All skyld ble lagt på tidligere "generalsekretær" Arnold Ødegaard i XU som hadde rømt til Sverige, samt våpeninstruktøren "Arne Andersen". Sistnevntes navn anså han det ikke farlig å røpe, ettersom han visste det var et dekknavn.

 

Behandlet ham med sviende slag

Kerner selv tok Kjell Erik Bodin "under sine vinger" og behandlet ham med sviende slag. Sverre Bentsen ble tildelt en serie med ørefiker og fikk dessuten smake en omgang med gummibatongen til Lappe. Leif Zachariassen ble slått med en gummibatong over ørene, slik at han midlertidig mistet hørselen.

Sikkerhetspolitiet kom snart til at "Kongshirden" hadde vært en svært aktiv gruppe på en lang rekke felt. Saksbearbeider var SS-Hauptscharführer Friedrich Albert Lappe – utvilsomt en av Sikkerhetspolitiets dyktigste og mest effektive tjenestemenn – intelligent, hard og pågående. Men samtidig uhyre slu. Lappe ble betraktet som den minst brutale av gestapistene, men likevel ansett som den desidert farligste, fordi han kjente alle sakene så inngående. Det nyttet ikke å bløffe den skarpsindige tyske politimannen.

Fra Gestapos synspunkt ble den illegale geskjeften til "Eichinger-gruppen" sett på som meget alvorlig. Helt åpenlyst ble det sagt at det bare var bare én straffereaksjon for den slags forbrytelser:

Døden.

 

Førte heldigvis ikke tyskerne videre

"Kongshirden"s aktiviteter ble begrenset til de ovennevnte forhold. Arrestasjonen av gruppen førte heldigvis ikke tyskerne videre. Gruppens tilknytning til major Laudals organisasjon ble ikke røpet. Etterforskningen fortsatte ut hele september, men uten at det kom nye momenter til.

De tretten fangene ble 3. oktober 1942 fraktet med toget til Oslo og plassert i den åpne brakkeleiren på Grini. Hovedtyngden kom på brakke nr. 6. I begynnelsen av januar 1943 ble Robert Eichinger og Kjell Bodin transportert tilbake til Kristiansand for å gjennomgå nye forhør. I løpet av denne sekvensen kom det opp ting som koblet "Kongshirden" til Laudals organisasjon.

Et par dager etter at Robert Eichinger og Kjell Bodin hadde kommet tilbake til Grini, fikk de tretten medlemmene av "Eichinger-gruppen" ordre om å møte i et av rommene i hovedbygningen på Grini for å treffe sine forsvarere. Deres sak skulle opp for SS- und Polizeigericht Nord.

Det lovet ikke bra.

Forsvarerne viste seg å være høyesterettsadvokatene Albert Wiesener,[6] Lorentz Brinch og Jens Chr. Mellbye jr. Samtlige hadde solid erfaring fra liknende saker. Deres inngående kjennskap til tysk jurisdiksjon og rettspleie, og ikke minst tysk mentalitet, kom godt med under saksgangen.

 

Bedre kjent som "Dødens hus"

Straffesaken mot de tretten kristiansanderne kom opp for SS- und Polizeigericht Nord 21. januar 1943. Politiretten ble satt i Kristinelundveien 22 i Oslo, etter hvert bedre kjent som "Dødens hus". Rettens president var SS-dommer Hans Latza – jurist og med rang av
SS-Sturmbannführer.

Et stort oppbud av tyske vaktmannskaper, utstyrt med hjelmer og maskinpistoler, var åpenbart godt forberedt på alle eventualiteter. Mens de to lastebilene med de lenkede fangene suste opp bakken til Kristinelundveien, fikk de et glimt av sine foreldre som sto utenfor med angst i blikket. De var blitt tilkalt av forsvarerne i løpet av natten.

Den 27. januar 1943 falt dommen. 10 ble dømt til døden. Det var: Johan Edvin Andersen, Gunnar Arntzen, Sverre Bentsen, Reidar Bjaarstad, Kjell Erik Bodin, Robert Eichinger, Olaf Nodeland, Per Seglem, Bjarne Aagaard Strøm og Leif Zachariassen. To av de øvrige medlemmene – Leif Frøysaa og Einar Balchen – fikk tre års tukthus, mens Reidar Bodin ble dømt til tre års fengsel.

Dette var den første dødsdom som ble avsagt over kristiansandere.

 

Terboven gikk med på benådning

Formodentlig takket være en massiv innsats fra en rekke framstående personer i Kristiansand, samt at hoveddommer Latza gikk i forbønn for dem, gikk Terboven med på å benåde de dødsdømte.

24. februar 1944 meddelte avisene at dødsstraffen for de 10 var omgjort til livsvarig tukthus.
Medlemmene av "Eichinger-gruppen" ble så sendt til Tyskland. De kom hjem over Sverige 28. mai 1945.

 


NOTER

[1] Sersjant Erling Jensen i Kompani Linge.
[2] Kjell Bodin hadde avtjent seks måneders militærtjeneste i Garden, og stod dermed bedre rustet militært enn de øvrige rekruttene. (Fra jungmann til admiral).
[3] Han tok senere etternavnet Kaberg.
[4] Hans Christian Arntzen kom senere med i Jens Ropstads organisasjon.
[5] Skriftlig forklaring avgitt av fenrik Robert Eichinger til Kristiansand politikammer, Landssvikavdelingen, 1. kontor, datert 26. november 1945. (Norges Hjemmefrontmuseum).
[6] Han ble regnet for å være "stripet".