Arkivet, sentral i ny bok om Statspolitiet

Arkivet, sentral i ny bok om Statspolitiet

I boken "Nådeløse nordmenn, Statspolitiet 1941-1945", av Eirik Veum får Arkivet i Kristiansand en grundig omtale. Boken oppgir opplysninger som tidligere har vært klausulert. Onsdag 28. november besøkte forfatteren, Eirik Veum Arkivet.

Thomas V.H. Hagen har lest den aktuelle boken hvor Arkivet blir omtalt over 80 sider. Han er i utgangspunktet positiv til boken, men har allikevel en del innvendinger.
 
Dristig prosjekt
Flere av navnene i boken Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1941-1945 er publisert i bøker tidligere og må anses som allment kjente. Men noen av navnene er også helt nye for offentligheten. Veums dristighet fortjener honnør, ikke fordømmelse. Problemet er at forfatteren serverer leseren alt han har kommet over på sin vei. Uten kildekritikk. Dette er ifølge Hagen historieskriving etter wikileaks-metoden.
.
Er det er riktitig å offentliggjøre navnene?
Det er på sin plass med åpenhet rundt hvem som gjorde hva under andre verdenskrig.Stiftelsen Arkivet har selv gitt ut flere bøker med navngitte nordmenn som på ulike måter var involvert i de grufulle hendelsene på Arkivet.  Nordmenn som innehadde ledende stillinger i NS-regimet eller som deltok i tortur har ikke krav på beskyttelse. I Stiftelsen Arkivets utstilling er fem nordmenn som var sentrale i Gestapos forhør av fanger på Arkivet navngitt . Hvilke personer som skal med i en framstilling, avhenger av hvilken historie det er som skal fortelles. Hvis man skal fortelle historien om Statspolitiet i Norge blir det meningsløst å beskytte tidligere stapobetjenter mot å bli navngitt. På den annen side kan man stille spørsmål ved hvorfor forfatteren gir torturofre og jenter som gikk med tyskere en så stor plass?
 
Statspolitiet på Arkivet
I boken fremstiller forfatteren det som Statspolitiet i Kristiansand hadde tilhold på Arkivet. Dette stemmer ikke. Det var Gestapo som hadde sitt tilhold i det gamle Statsarkivet. Det norske statspolitiet (Stapo), hadde hovedkvarter i krysset Kirkegata/Henrik Wergelands gate. Det er fortjenstfullt at forfatteren ønsker å kaste lys over det norske bidraget til tyskernes forfølgelse av norske motstandsfolk, som var betydelig, men han beskriver ikke hva som var spesifikt for det norske statspolitiet som sådan. I perioder var stapobetjenter helt og holdent avgitt til Gestapo. Det er interessant å vite hva slags arbeid de da utførte i tysk regi. Men hva gjorde Stapo på egen kjøl? Hvordan var forholdet til andre norske og tyske politiavdelinger? Og – handlet de bare ondt?