Et levende minnested

Et levende minnested

17 år etter innvielsen av minnesmerket på Arkivet over norske menn og kvinner fra Agder som satt i fangenskap under andre verdenskrig, har Magne Haugland oppdaget at noen av fangene ble dømt i rettsoppgjøret etter krigen.

En kortere versjon av denne nettartikkelen ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 20.2.2018 under tittelen «Et minnesmerke til begeistring, ettertanke og besvær», signert Thomas V.H. Hagen og Bjørn Tore Rosendahl. 

I en kronikk i FVN 1.2.2018 hevdes det at Arkivet har «lurt» besøkende til å tro at minnesmerket hedrer kun «sørlandske patrioter», mens det i virkeligheten fins navn også på «angivere, frontkjempere, Abwehr-agenter og NS-folk». Det er korrekt at noen navn viser til personer som hadde sittet i fangenskap under deler av krigen, og som senere ble dømt for landssvik. Derfra til å påstå at disse nevnte gruppene dermed «hedres», vitner om mangel på så vel forståelse som respekt overfor tidligere fanger og de som reiste minnesmerket i 2001.

Hauglands «nyhet» er gammelt nytt, og en særdeles velkjent problemstilling for alle som arbeider med å forvalte krigsminnesmerker som inneholder navnelister. I denne artikkelen vil jeg gi en forklaring på hvorfor utvalget av navn i minnesmerket fra 2001 ble som det ble, og forklare hvorfor det ikke har blitt foretatt fysiske endringer. Ettersom dette aldri har vært noe vi har forsøkt å skjule, er det heller ingen som har blitt «lurt». Forutsetningen for at noen skulle ha blitt «lurt» av dette minnesmerket, måtte jo være at det enten inneholdt navn på personer som ikke satt i fangenskap, uansett årsak og omstendigheter, eller at navn på personer som senere ble landssvikdømt bevisst ble inkludert i minnesmerket i den hensikt å dekke over eller unnskylde slike handlinger som de faktisk ble dømt for. Selvsagt er ikke dette tilfellet.

Hauglands artikkel gir samtidig en anledning til å reflektere rundt hva et minnesmerke er, hvorfor vi trenger dem – og under hvilke betingelser det kan være nødvendig å la gamle minnesmerker erstattes med nye.

«Minnegangen» (2001)

I forbindelse med den offisielle åpningen av Stiftelsen Arkivet 8. mai 2001 ble en rekke minnesmerker etablert både innen- og utendørs. De tre mest kjente, som fortsatt står, er bautaen med navn på personer fra Agder som døde i tysk fangenskap, kransen med steiner med tall på hvor mange menn og kvinner som ble arrestert i hver kommune i Agder, og «Minnegangen» i den innvendige trappa rett innenfor den gamle hovedinngangen, med navn på 3545 personer fra Agder som satt i fangenskap under andre verdenskrig. Selve minnesmerket består av 14 tavler, sju på hver side av trappa, med rundt 250 navn fordelt i tre kolonner på hver tavle. Navnene er alfabetisk ordnet.

Hva minnes så her? Svaret er ikke opplagt. Mange oppfatter nok at dette er navn på de som passerte Arkivet under sitt fangenskap i Kristiansand. Men siktemålet er videre: minnesmerket skal hedre alle personer fra Agder som satt i fangenskap under krigen, uansett hvor. Som det står på veggen: «Kvinner og menn fra Agderfylkene som ble arrestert av okkupasjonsmakten 1940–1945». Alle som har arbeidet med minnehistorie og minnestedsdidaktikk vet at noe av det vanskeligste som fins, er å definere hvilke grupper og enkeltpersoner som skal med i minnesmerker der navn skal offentliggjøres. Ifølge minnesmerket selv skulle altså bare personer som ble arrestert av «okkupasjonsmakten», underforstått den tyske okkupasjonsmakten, tas med. Likevel er personer fra Agder som satt i japansk fangenskap også tatt med. En helt sentral avgrensning er gjort, dog ikke eksplisitt: personer må ha sittet minst fire dager i fangenskap. Arrestanter som ble sluppet fri i løpet av fire dager, regnes ikke som «fanger» i denne sammenheng. Heller ikke dette er konsekvent gjennomført. Noen er tatt med selv om de satt kortere enn fire dager.

Når Haugland slår fast at minnesmerket skal hedre «sørlandske patrioter», er jeg ganske sikker på at han har tolket intensjonen bak minnesmerket korrekt. Men det er grunn til å minne om at minnesmerket selv ikke signaliserer en slik avgrensning. Et mye brukt begrep i norsk fangehistorie er «politisk fangenskap». Dette begrepet har vært brukt som merkelapp på verdige former for fangenskap, knyttet til «motstandskampen», til forskjell fra andre uverdige former for fangenskap, så som de som ble arrestert for kriminelle forhold. I praksis kan det imidlertid være svært vanskelig å skille det ene fra det andre. En person som stjal fra tyskerne og ble arrestert for tyveri, var han bare en «kriminell»? Hvordan kan vi være sikre på at motivasjonen for å stjele fra tyskerne ikke bunnet i en motstandsinnstilling?

Nordmenn i fangenskap

Vi som arbeider ved ARKIVET i dag har begrenset kunnskap om arbeidet bak «Minnegangen». Det er likevel klart at kildegrunnlaget primært var dokumentasjon som ble samlet av gruppen som under Kristian Ottosens ledelse i årene 1987–1995 utarbeidet den første samlede oversikten over alle norske menn, kvinner og barn som satt i fangenskap under andre verdenskrig. Et alfabetisk register ble utgitt under tittelen Nordmenn i fangenskap 1940–1945 i 1995. Med boka fulgte et retteskjema som publikum kunne fylle ut og sende inn der de hadde korrigerende eller supplerende opplysninger. Ni år senere utkom en revidert utgave. Det som hadde i skjedd i mellomtida, var blant annet at det hadde kommet fram at førsteutgaven inneholdt navn på fanger som senere ble dømt for landssvik på grunn av alt fra NS-medlemskap til angiveri, grove overgrep og bistand til tysk krigsinnsats. «Minnegangen» på Arkivet ble til midt mellom disse to utgivelsene, og er derfor ikke korrigert for den nye kunnskapen som ble lagt til grunn for 2004-utgivelsen. Det samme gjelder listen over fanger fra Agder som ble utgitt som hefte under tittelen «Stemmer fra Arkivet» i 2001, for øvrig den første publikasjon utgitt av Stiftelsen Arkivet.

På et tidlig tidspunkt ble dette klart for de som arbeidet på Arkivet den gang, og muligheten for å rette opp feil ble diskutert. Når dette ikke ble gjort innen rimelig tid, skyldtes det trolig en kombinasjon av praktiske og økonomiske hensyn. For oss som har kommet til senere, har det vært klart at dette minnesmerket har hatt sine begrensninger, og at det på et tidspunkt bør erstattes med noe annet.

Krevende kategorier

Kunnskap er hele tida i bevegelse. Dette er selvsagt. «Minnegangen» ble aldri laget for å være en kunnskapsbase i bevegelse, men for å gi et verdig, bestandig uttrykk for hva man mente var den beste forståelsen av hvem fangene fra Agder var, på det tidspunkt minnesmerket ble laget. Avgrensninger som virket selvinnlysende rundt årtusenskiftet, kan framstå merkelige i dag. Problemet med de landssvikdømte fangene er langt fra det eneste problemet man støter på hvis man først skal begynne å endre på noe.

Her er det ufullstendige navn, feil staving av fornavn og etternavn, og dobbeltoppføringer. Alt dette skulle vi selvfølgelig ha vært foruten. Framfor alt er det en rekke vesentlige utelatelser og mangler. Flere krigsseilere fra Agder som havnet i fangenskap under hele eller deler av krigen, er utelatt. Dette skyldes naturligvis ikke vond vilje fra de som laget minnesmerket, men manglende kunnskap om hvem disse personene var og hva de hadde vært gjennom. Da minnesmerket ble laget i 2001, var det ikke unaturlig at man valgte et regionalt fokus: minnesmerket skulle hedre personer fra landsdelen som satt i fangenskap. I løpet av 2000-tallet har det skjedd en kunnskapsrevolusjon i takt med at nye arkiver har blitt tilgjengelige for allmennheten samtidig som stadig nye temaer har kommet i forgrunnen i historiebruk, forskning og formidling. I dag ville det for eksempel ha vært utenkelig å lage et minnesmerke over fanger på Arkivet – uten også inkludere norske fanger fra andre landsdeler og ikke minst utenlandske fanger, som i mange tilfeller fikk den verste behandlingen. Dette betyr at mange ofre for tortur på Arkivet ikke er med i «Minnegangen», fordi de ikke kom fra Agder. Forståelig ut fra minnesmerkets tilblivelseshistorie, men vi ville gjort det annerledes i dag. På Arkivet var det fanger av minst ni ulike nasjonaliteter. Å sørge for at dette blir en synlig og sentral del av den nye presentasjonen i Minnetrappa, er en viktig oppgave.

Fangeregisteret på nett

Når vi ikke har kunnet endre minnesmerket fra 2001 rent fysisk, har vi til gjengjeld forsøkt å oppdatere et register over fanger fra Agder på nettsiden vår. Fangeregisteret på nett var det første av sitt slag i Norge. Her er det, i motsetning til «Minnegangen», ingen sak å endre fortløpende. Det vil si: selve den tekniske operasjonen tar bare ett minutt; en stor utfordring er likevel å avgjøre hvor lista skal legges for å verifisere nye opplysninger. Fangeregisteret på nett er en hybridløsning, fordi den sprenger rammene for det opprinnelige utvalget av navn. For eksempel har vi supplert med norske fanger fra andre steder i landet og dessuten utenlandske fanger som vi vet satt på Arkivet.

Men fangeregisteret på nett bygger på den samme dokumentasjonen som lå til grunn for utviklingen av «Minnegangen». Dermed fins det fortsatt mangler, feil og skjevheter som ikke enkelt lar seg korrigere, fordi det forutsetter en helt ny tilnærming til hvilke kategorier og hva slags kvalitetssikret informasjon som skal med. Fangeregisteret på nett har en innledning der det blir gjort rede for utvalget av navn. Da disse navnene ble tilgjengeliggjort på nettsiden vår første gang, ble det samtidig gjort et valg om å utelate tre kategorier fanger, selv om disse personene også beviselig hadde vært i fangenskap. Dette gjaldt kriminelle fanger, fanger som ble «snudd» og fanger som var medlemmer av NS. Ettersom fangeregisteret på nett så tydelig slår dette fast, innebærer det at navn bør slettes etter hvert som det kan dokumenteres at fangenskapet ikke var politisk «rent». I praksis har vi valgt å slette svært få navn, i påvente av en mulighet for å gå grundig gjennom hele registeret på nytt. Og det arbeidet må gjøres forfra.

Som autoritativ kilde til hvem fangene fra Agder var, har «Minnegangen» for lengst utspilt sin rolle, fordi vi i dag stiller andre spørsmål til fangehistorien, og fordi kunnskapen og forståelsen for det som skjedde er mye større enn for 17 år siden. Men fangeregisteret på nett blir oppdatert hver eneste måned. Typisk gjelder dette endring av navn, yrke, fødselsdato eller bosted, gjerne etter opplysninger fra etterkommere.

Vanskelige valg

Noen av navnene i «Minnegangen» hadde ganske sikkert blitt utelatt dersom det hadde vært bedre kjent i 2001 hvem de var. Fanger som beviselig var eller hadde vært medlemmer av NS, fanger som antas å ha vært NS-medlemmer (der dette ikke er verifisert) og fanger som ble arrestert på grunn av kriminelle forhold, befinner seg i en gråsone. Det fins argumenter for at de bør med i et register som skal omfatte alle fanger, men det fins også motargumenter. Et minnesmerke over personer som ble «arrestert av okkupasjonsmakten» vil nødvendigvis oppfattes å være et monument over motstanden mot tysk okkupasjon og NS’ forsøk på nazifisering av det norske samfunnet, selv om det er klart nok at ikke alle fanger ble arrestert på grunn av motstandsvirksomhet.

Det som nok er vanskeligst å forstå – og godta – for mange i dag, er at personer som var provokatører eller personer som frivillig lot seg verve som informanter for det tyske sikkerhetspolitiet, og som i noen tilfeller gjorde seg skyldige i grove forbrytelser, er en del av dagens minnesmerke. For å nevne noe av det mest problematiske: Minst sju personer som var ansatt hos Sipo, minst seks farlige angivere, ytterligere minst seks hemmelige informanter og provokatører og dessuten et par frontkjempere og agenter for den tyske militære etterretning ble ikke fanget opp og fjernet fra listene i 2001. Man kan lure på hvorfor? Da er det viktig å huske på at situasjonen den gang var en helt annen enn i dag: Landssvikarkivet var stort sett sperret for innsyn for alle andre enn forskere, og det fantes nesten ikke bøker eller utstillinger som tematiserte denne delen av historien og som navnga norske overgripere. At det heller ikke i Arkivets frivillige miljø, som besto av en god del tidligere fanger, fantes sikker kunnskap om dette som fikk prege minnesmerket, sier trolig også noe om at denne siden ved fangehistorien har vært sterkt tabuisert.

Blant de mest problematiske navnene som er inkludert i «Minnegangen», er disse seks: Haakon Elias Werner Danielsson, Peder Meidell Larsen, Torleif Mardon Nygård, Einar Olsen, Rolf Andreassen Ulleberg og Leif Martin Nordby Østby. Larsen, Ulleberg og Østby blir trukket fram i Hauglands artikkel, og det er forståelig. Her er likevel å bemerke at Larsen, Nygård og Olsen er vanskelige, for ikke å si umulige (for andre enn spesielt dedikerte), å identifisere i minnesmerket. «Torleif Nygård», «Peder Larsen» og «Einar Olsen» kan være hvem som helst; det er fire personer med navnet Einar Olsen i «Minnegangen», og Danielssons navn er forvansket.

Det disse eksemplene viser, er at «fangenskap» er et komplekst fenomen. Omstendighetene rundt arrestasjon og fengsling varierte. Mange ble forsøkt «snudd» i fangenskap, og noen ble informanter for Sipo uten selv å vite det. Andre lot seg villig bruke. Det kanskje mest kjente eksempelet fra landsdelen, er Torleiv Øymoen; han ble rekruttert bak murene. Han har – heldigvis – aldri vært med i «Minnegangen». Poenget er at dette er en del av fangehistorien, ikke historier om noe annet. Jeg tror at de fleste forstår at det har vært klokt ikke å gjøre denne typen refleksjoner til en del av vår bruk av «Minnegangen» opp gjennom årene. Ikke fordi det hadde vært pedagogisk uforsvarlig eller praktisk ugjennomførbart, men fordi det klart ville stride mot intensjonene bak minnesmerket, som vi fortsatt setter høyt, lytene til tross.

Hvor har så Haugland opplysningene om de landssvikdømte fangene fra? Dette er ikke noe han har trengt å grave dypt i arkivene for å finne. Alt han skriver – og mere til – er allment kjent blant annet fra Eirik Veums bestselgende bøker i serien Nådeløse nordmenn, som utkom i tre bind 2012–2014, og som er fritt tilgjengelig for enhver som er interessert i å lese. Alle de tre bøkene ble lansert på Arkivet. Under lanseringen av bind 2 om nordmenn ansatt av Gestapo, kommenterte forfatteren for fullsatt sal at han hadde gjenfunnet noen av de lokale navnene på landssvikdømte nordmenn på tavlene i «Minnegangen». Til stede var flere av Fædrelandsvennens journalister, så vidt jeg husker. Det var ingen av dem som kastet seg over tastaturet da de hørte dette. Ingen andre heller, for den saks skyld. Forklaringen er enkel, tror jeg: De fleste som får greie på at dette er tilfellet, og samtidig blir forklart hvorfor, vil vise forståelse for at det er blitt slik.

Norsk digitalt fangearkiv

Freds- og menneskerettssentrene, som Arkivet er en del av, representerer Norges fremste fagmiljøer på norsk fangehistorie. Sammen med Falstadsenteret skal Arkivet utvikle et digitalt fangearkiv over samme lest som krigsseilerregisteret.no. Dette innebærer at hver enkelt fange vil få sin egen side, der vi får muligheten til å legge inn biografiske opplysninger, opplysninger om årsak til arrestasjon, straff og soningsforhold, fangesteder, og til å laste opp fotografier og dokumenter. Ikke minst vil vi legge stor vekt på å vise fram kildene våre gjennom et gjennomsiktig referansesystem.

Vi sitter på langt mer kunnskap og dokumentasjon om fanger fra Agder enn det som var tilgjengelig for prosjektgruppen som utarbeidet registeret som ble utgitt i bokform i 1995/2004. Riksarkivet er med som samarbeidspartner. I et forprosjekt har vi kartlagt relevant arkivmateriale i Norge og utlandet som ikke tidligere har blitt systematisk undersøkt. Materiale som fins i Arkivverket vil bli digitalisert og stilt til rådighet for prosjektet.

Jeg vil tro at dette må være gode nyheter for alle som interesserer seg for norsk fangehistorie. Også Magne Haugland er velkommen til å dele materiale han mener å sitte på som kan supplere kildetilfanget.

Behov for fornying

Ved siden av å utvikle et digitalt fangearkiv på nett, er det på tide å fornye trapperommet som vi i dagens utstilling kaller Minnetrappa, og som rommer minnesmerket «Minnegangen». Siden 2014 har vi arbeidet med å utvikle et nytt konsept. Vi har blant annet gått systematisk gjennom alle varetektsprotokollene fra Kristiansand kretsfengsel. Dette har gitt ny kunnskap om hvem fangene på Arkivet var. Så vil tida vise hvordan disse nye tallene vil bli presentert og formidlet.

Ja, det fins spenninger mellom ulike «lag» i minnelandskapet. Dette viser at ARKIVET er et levende minnested. Dette er ikke et «problem» som må «løses», men en mulighet for å samtale om hva minnesmerker er og hvorfor vi trenger dem. Å eliminere, endre eller erstatte et minnesmerke er et drastisk grep, men kan noen ganger være det rette å gjøre. I så fall må grunnlaget være systematisk dokumentasjonsarbeid, bred involvering og en klart formulert forståelse for samfunnsoppdraget.

«Minnegangen» skal ikke «rives ned», slik Haugland uærbødig tar til orde for. De gamle platene skal, når og hvis den tid kommer, ev. tas ned i respekt ikke bare overfor de personene som dette minnesmerket i utgangspunktet var ment å hedre, men også i respekt overfor de menneskene som satte dette minnesmerket i stand for 17 år siden.