Kampen om kinoen i Norge 1940-45

Fireårig phd-prosjekt ved Thomas V.H. Hagen, som del av utdanningen ved programmet "Religion, etikk, historie og samfunn" ved Fakultet for humaniora og pedagogikk, Universitetet i Agder (UiA). Prosjektet startet opp høsten 2013, og skal ferdigstilles våren 2017.

Prosjektet skal studere kinoen i Norge som omdreiningspunkt for ulike typer konflikter som utspilte seg mellom norske og tyske aktører under annen verdenskrig, på ulike felter: kino som våpen (paroler om streik og boikott), kino som propaganda (filmpolitikk, sensur og propaganda), kino som sosial arena (demonstrasjoner og samhold i mørket), kino som økonomi (mellom nyordning og kommunalpolitikk) og kino som etat (sett “innenfra”). Prosjektet skal gi ny kunnskap om og økt forståelse av fenomenet folkelige aksjoner i krig, og vil drøfte og fortolke begrepene motstand og kollaborasjon.

 

Kort prosjektbeskrivelse

ENGLISH VERSION

I perioden 1940-45 ble Norge, i likhet med andre «germanske» samfunn i Europa (Nederland, Flandern i Belgia og delvis Danmark), forsøkt omgjort til nazistiske mønstersamfunn etter tysk modell. Brutale metoder for å knuse politisk, kulturelt og sosialt mangfold, var en sentral del av den nazistiske okkupasjonspolitikken i Norge. Forsøkene på å nazifisere skolen, kirken, idretten og kulturlivet førte noen steder fram, andre steder ikke. Utfordringene som den tyske okkupasjonen skapte ble håndtert forskjellig av individer og grupper i ulike deler av samfunnslivet, og bildet endret seg gjennom krigsårene. Ensrettingen av staten og det sivile samfunn utløste ulike former for, og grader av, motstand og samarbeid. Ett begrep står sentralt her, det tyske Gleichschaltung, som kan oversettes med likedanning. Begrepet oppsto i 1933, og ble brukt om den prosessen som skulle skape nazistiske samfunn først i Tyskland, dernest i alle tyskkontrollerte områder. «Ensretting» og «nyordning» var begreper som ble knyttet til Gleichschaltung, og som ble brukt aktivt av norske nasjonalsosialister, også før 1940. Ett formål med denne avhandlingen er å undersøke hvordan denne prosessen artet seg på kinofeltet i Norge.

Problemstilling og forskningsspørsmål

Tema for min monografiske avhandling er kino som arena for ulike typer konflikter mellom norske og tyske aktører under andre verdenskrig. Hovedproblemstillingen er denne: Hva var målene for tyske og norske myndigheters politikk på kinofeltet, hvordan ble denne gjennomført og hva ble dens konsekvenser og resultater?

Sentrale forskningsspørsmål er:

  • På hvilken måte ble kinofeltet nyordnet og hva var de viktigste drivkreftene?
  • Hvilke strategier og former for motstand og kollaborasjon oppsto hos publikum?
  • Hvordan reagerte kinoeierne og de kinoansatte?
  • Hvilke tyske aktører hadde interesser i å påvirke kinopolitikken?
  • Hvilken betydning hadde kino som sted under okkupasjonen?
  • Ble kinobransjen nazifisert?
  • Hvem var publikum og hva fikk de se – og ikke se?
  • Fantes det en statlig film- og kinopolitikk under okkupasjonen eller falt det hele fra hverandre i særinteresser?

Avhandlingen skal gi ny kunnskap om og økt forståelse av fenomenene motstand og kollaborasjon. Videre skal prosjektet sette kinoens betydning som sosial, politisk, økonomisk og kulturell institusjon inn i en større sammenheng. Jeg antar at en studie av menneskers forhold til kinoen under annen verdenskrig vil kunne si noe vesentlig om sider ved det å leve i et okkupert samfunn og under et totalitært styre. Og videre at vi ved å studere okkupasjonsårenes ulike kinokonflikter kan si noe om bakgrunnen for hvordan fortellinger om krigen, motstand, moral osv. har blitt – og blir – til.

Tidligere forskning

Generelt har det vært forsket mer på film enn på kino. Dette gjelder i Norge som i andre land, og okkupasjonsårene er ikke noe unntak. Når det gjelder kino som omdreiningspunkt for ulike typer konflikter under andre verdenskrig i Norge, er det derfor lite å bygge på. Det må likevel nevnes at internasjonale perspektiver på Det tredje rikets filmimperialisme har vært gjenstand for økende oppmerksomhet de siste par årene, noe som blant annet har resultert i antologien Cinema and the Swastika fra 2007[1] Boka inneholder artikler fra 19 land med ulike erfaringer fra perioden 1933-1945. Spørsmålet denne boka gir svar på, er hvorvidt Nazi-Tyskland lyktes i forsøkene på å påvirke, infiltrere eller overta filmmarkedene i okkuperte, forbundne og nøytrale land. Artiklene i boka er orientert mot politiske og økonomiske forhold, og er derfor mer opptatt av produksjon og distribusjon enn visning og resepsjon. Det pekes likevel på at det har stor verdi å få kunnskap om hvordan publikum konkret reagerte på det nye kinotilbudet. Ett eksempel: I Frankrike ble filmplakaten for den tyske fargefilmen Münchhausen fra 1943 tilgriset med hakekors og påført skriften: «Film boche, n’allez pas».

Et annet utslag av den samme interessen for hva som skjedde med filmmarkedene rett før og under andre verdenskrig, er et eget temanummer om film i Skandinavia i perioden 1940-1945 i tidsskriftet Journal of Scandinavian Cinema fra 2012.[2] Fersk av året er den danske filmhistoriker Lars-Martin Sørensens monografi om dansk film under nazismen.[3] Her fins det en del relevante perspektiver, selv om fokuset også her i første rekke er film, ikke kino. Standardverket om film og kino for Norges del, er Sigurd Evensmos Det store tivoli, som ble utgitt første gang i 1967.[4] Okkupasjonsperioden behandles her i et eget kapittel. Evensmos konklusjoner har hatt meget stor innflytelse på senere beskrivelser av denne perioden i norsk film- og kinohistorie. En av hans hovedkonklusjoner er at kino aldri ble en del av den såkalte kulturfronten.

Teori

Få okkupasjonshistorikere har eksplisitt diskutert hva motstand er. Jeg vil i avhandlingen tilnærme meg bruken av begreper om motstand med utgangspunkt i en teori utviklet av antropologen James C. Scott. Det er særlig to grunner til dette. Før jeg går inn på begrunnelsen, vil jeg presentere de viktigste begepene i to av bøkene hans, som til sammen utgjør en teori om hvordan ulike former for motstand oppstår i konfliktsamfunn. I boka Weapons of the weak fra 1985 utvikler Scott en forståelse av fenomenet “hverdagsmotstand” (everyday resistance).[5] Perspektivet utvides i den neste boka, Domination and the arts of resistance fra 1990.[6] Motstand kan være lovlig eller ulovlig, er Scotts utgangspunkt. Lovlig motstand er former for motstand som de herskende aksepterer som legitimt framført. Den overveiende del av det som vanlig forbindes med motstandshandlinger i konfliktsamfunn, vil likevel være ulovlig. Dette skyldes både at selve handlingsflaten for å framføre kritikk er begrenset, og at en okkupert befolkning eller en undertrykt del av befolkningen ser større muligheter for å påvirke politiske prosesser gjennom lokal, ulovlig motstand enn gjennom lovlig motstand. Den ulovlige motstanden kan være åpen eller skjult. Den åpne motstanden tar typisk form av vrangvilje overfor påbud, regler og lover, og er ofte organisert. De organiserte aksjonene kan beskrives som uttrykk for sabotasjestrategier. Av særlig betydning er den skjulte motstanden, som tar form av en “hverdagsmotstand”. Hverdagsmotstanden er en strategi for å redusere ulempene ved undertrykking eller fremmedstyre, heller enn en strategi for å omstyrte systemet eller regimet. Hverdagslig motstand har den fordel, mener Scott, at den krever lite organisering. Men også tilsynelatende individuelle motstandshandlinger utføres ofte på bakgrunn av konsensus. For å beskrive en slik felles forforståelse blant de undertrykte, griper Scott til begrepet “hidden transcript”.[7] Denne skjulte samtalen er en diskurs som unndrar seg myndighetenes kontroll. Den skjulte samtalen inneholder mye symbolsk motstand som baktalelser og karakterdrap for å undergrave autoriteten til myndighetspersoner. De undertrykte oppfatter hverdagsmotstanden som rettferdig og legitim.

Motstykket til den skjulte samtalen er den åpne samtalen (“public transcript”), som er en felles, offentlig arena for de dominante og de undertrykte. Det jeg finner særlig interessant å utforske i min avhandling, er hvordan ulike undertrykte gruppers skjulte samtaler på den ene siden, og ulike dominante gruppers skjulte samtaler på den annen, forholdt seg både til hverandre og til den felles, åpne samtalen.

Scott har aldri beskjeftiget seg med tema annen verdenskrig. Utgangspunktet for Weapons of the weak var feltstudier av bondemotstand på den malaysiske landsbygda på slutten av 1970-tallet. I Domination and the arts of resistance trekker han veksler på kunnskap om dominans og undertrykking hentet fra ulike historiske epoker og områder av verden, så som kastesystemet i India og slaveriet i Nord-Amerika. Når jeg likevel velger å ta utgangspunkt i hans teori, henger det sammen med behovet for å se på former for motstand under andre verdenskrig som del av et større fenomen. Hvorvidt begrepene er utviklet i møtet med helt andre samfunn og perioder, er av mindre betydning. Snarere kan det være en fordel, fordi en lettere ser at det en selv studerer, kan settes i sammenheng med historiske prosesser andre steder til andre tider. Scotts teori er altså, for det første, valgt fordi den har generell karakter. For det annet antar jeg at Scotts begrep om hverdagsmotstand spesielt, kan brukes til å forstå sider ved motstanden mot det tysk-norske okkupasjonsregimet som til nå har vært lite utforsket. 

Opprinnelig planla jeg å strukturere avhandlingen slik at hvert enkelt kapittel skulle ta for seg ulike arenaer – økonomi, propaganda og så videre – der kino gjorde seg gjeldende. Imidlertid viste det seg at dette designet var dårlig egnet til å integrere teorien i den historiske analysen. Jeg har derfor valgt å endre disposisjonen. På sett og vis kunne jeg dermed si at avhandlingens teoretiske grunnlag, James C. Scotts teori om skjulte og åpne samtaler og hverdagsmotstand, har gått fra å være en fiks idé til å gi avhandlingen struktur og – forhåpentlig – dybde.

Kildemateriale og avhandlingens struktur

Kildene som skal utnyttes for å gi svar på problemstilling og forskningsspørsmål, favner vidt. Jeg ser det som hensiktsmessig å presentere kildematerialet samtidig som jeg presenterer avhandlingens struktur. På denne måten vil det også gå tydelig fram hvordan det teoretiske rammeverket er tenkt i forholdet mellom avhandlingen som helhet og dens deler.

Et introduksjonskapittel vil presentere avhandlingens tema, den historiske sammenhengen, problemstilling og forskningsspørsmål, teori, forskningsstatus og disposisjon. Del 1: Kinoens mørke, kinoens lys består av kapitlene 1 og 2. I kapittel 1 ("Kinoens mørke") skal jeg gi en oversikt over visse grunnleggende trekk ved film- og kinoforholdene i Norge i den perioden jeg studerer. Først skal jeg se på utviklingen av det særnorske kommunale kinosystemet. Deretter skal jeg ta for meg hva en kino var, og hvordan et kinoprogram så ut. Til slutt skal jeg beskrive situasjonen i 1940, da krigen kom til Norge. Her vil jeg i hovedsak basere meg på tidligere forskning og litteratur om film og kino i Norge. I kapittel 2 ("Kinoens lys") vil jeg diskutere hva min avhandling om kino i Norge under andre verdenskrig kan belyse i en større sammenheng. Først skal jeg ta for begrepene kultur-, medie- og kinopolitikk. Deretter skal jeg forklare hvordan kino kan ses på som en arena for ulike typer konflikter, konfrontasjonslinjer og fronter. Endelig skal jeg vise hvordan kinoens lys kan brukes til å gi økt kunnskap om fenomenet motstand.

Del 2: Kampen om kino i Norge 1940-45 består av kapitlene 3-8. I kapittel 3 skal jeg undersøke den åpne samtalen om nyordningen av kino i Norge under okkupasjonen. Forskningsspørsmålene er: På hvilken måte ble kinofeltet nyordnet og hva var de viktigste drivkreftene? Og hvordan kom den nye tids kinopolitikk til uttrykk i offentligheten? Primærkilden er Norsk Kinoblad, kinoeiernes og de kinoansattes bransjeblad, som inneholdt alle relevante lover, direktiver, forskrifter og bestemmelser som ble gitt på området film og kino under andre verdenskrig. I tillegg vil jeg se på deler av NS-pressen, særlig NS-avisa Fritt folk, og et par tyske aviser i Norge. Stikkprøver vil også bli foretatt innen den øvrige NS-kontrollerte pressen, de såkalte krigsavisene som fortsatte å utkomme under streng sensur.

I kapittel 4 retter jeg søkelyset mot de norske makthavernes skjulte samtale om nyordningen av kino. Forskningsspørsmålene er: Fantes det motstridende interesser innen NS-staten? Og hadde norske myndigheter en annen agenda enn tyske aktører? Kildene til å si noe om dette, er arkivet etter Statens filmdirektorat, som ble opprettet 1. januar 1941 for å gjennomføre nyordningen av film og kino i Norge, og arkivet etter det norske statspolitiet. Dessuten vil jeg berike analysen med å trekke inn memoarer nedskrevet etter krigen av sentrale aktører i NS-staten, i første rekke filmdirektør Leif Sinding og filmregissør og NS-propagandist Walter Fyrst. Det neste kapittelet, kapittel 5, vil undersøke de tyske makthavernes skjulte samtale om nyordningen av kino. Forskningsspørsmålene er: Hvilke tyske aktører hadde interesser i å påvirke kinopolitikken? Og hva var viktigst: propaganda, ideologi, økonomi – eller andre ting? «Tyskerne» var naturligvis ikke én aktør, men flere. For å kunne belyse disse spørsmålene, vil jeg arbeide med arkivet etter det tyske Reichskommissariat og tyske etterretningsmeldinger fra Norge til Berlin, de såkalte «Meldungen aus Norwegen».

Kapitlene 6-8 vil ta for seg de undertryktes reaksjoner på nyordningen av kino. I kapittel 6 vil jeg analysere hva parolene om kinostreik i de illegale avisene gikk ut på og hva de var uttrykk for. For å kunne si noe om dette forskningsspørsmålet, skal jeg gå systematisk gjennom alle oppfordringer til kinostreik i et utvalg på om lag 40 meningsbærende illegale aviser, som fins i Krigstrykksamlingen i Nasjonalbiblioteket i Oslo. De som sto bak de illegale avisene ønsket først og fremst å nå den okkuperte befolkningen i Norge. Imidlertid kan det også ha vært et ønske om å bli sett og lagt merke til av de tyske og norske makthavere. Hvorvidt de illegale avisene dermed representerte en slags «offentlighet», og ikke en skjult samtale, vil bli drøftet. I kapittel 7 er jeg interessert i å fange inn hvilke strategier og former for motstand som oppsto hos det kinogående publikum, typisk i form av demonstrasjoner i kinosalen. Kildene som vil bli undersøkt er arkivet etter Kommunale kinematografers landsforbund (KKL), illegale aviser og tyske etterretninsgmeldinger. Motstykket til parolene om kinostreik er logisk sett de faktiske lokale streik- og boikottaksjonene; disse vil jeg ta for meg i kapittel 8. Kildematerialet som skal undersøkes er det samme som i det foregående kapittelet.

Del 3: På kino består av kapitlene 9-12. Kinobransjens samtale om nyordningen av kino, var den skjult eller åpen? Dette skal undersøkes i kapittel 9, som handler om kino som etat. Forskningsspørsmålene er: Hvilke strategier og former for motstand og kollaborasjon oppsto hos kinoeierne og de kinoansatte? Og ble kinoene nazifisert? Forhåpentlig vil jeg kunne gi svar på dette ved å utnytte arkivene etter KKL og Filmdirektoratet.

Hvilken betydning fikk kinoen som sted under okkupasjonen? Dette er spørsmålet som stilles i det mer filosofisk anlagte kapittel 10. Denne teksten vil bli skrevet mot slutten av prosjektperioden, fordi den er ment å oppsummere funn i tidligere kapitler, og sette disse inn i en større sammenheng. Kapitlene 11 og 12 skal gi svar på henholdsvis hvem kinopublikummet var og hva de fikk se – og ikke se.

Et delmål med avhandlingen er å utforske hvor fruktbar Scotts teori om hverdagsmotstand i konfliktsamfunn vil være anvendt på en kontekst hvor maktforholdene er definert av en okkupasjon i en total krig. Jeg legger derfor opp til at avhandlingen skal munne ut i en drøfting av dette, som del av en konklusjon. Avslutningsvis vil jeg også drøfte hvorvidt det gir mening å snakke om en enhetlig, statlig kinopolitikk under okkupasjonen, eller om det hele falt fra hverandre i særinteresser.

Foruten oversikt over anvendte kilder og litteraturliste, vil avhandlingen bli forsynt med tilleggsmateriale, blant annet kinostatistikk for okkupasjonsårene.

Disposisjon

For skjematisk oversikt over avhandlingen med foreløpige kapitteloverskrifter og underpunkter, klikk her.



[1] R.Vande Winkel og D. Welch (red.), Cinema and the Swastika: the international expansion of Third Reich cinema, Basingstoke 2007.

[2] Journal of Scandinavian Cinema 2 (3), 2012.

[3] L.-M. Sørensen, Dansk film under nazismen, 2014.

[4] S. Evensmo, Det store tivoli: film og kino i Norge, ny utg., Oslo 1992.

[5] J.C. Scott, Weapons of the weak: everyday forms of peasant resistance, New Haven/London 1985.

[6] J.C. Scott, Domination and the arts of resistance: hidden transcripts, New Haven/London 1990.

[7] Ibid.: 23.