Kunstsamling

Stiftelsen Arkivet eier landets største kunstsamling av Sigmund Solm.

SIGMUND SOLM - KRIGSMALEREN

Sigmund Solm var født i Svolvær i 1926, og døde i Kristiansand i 1986. Han opplevde Lofotraidet under krigen, og mistet sin beste venn under bombingen av London. Han flyktet i 1944 til Sverige, der han ble operert for tuberkulose. Han kom tilbake i 1945, og gikk på Statens kunstakademi under Jean Heiberg 1948-1952, på Camberwell School of Arts and Crafts i London i 1956 med engelsk stipend, og på Bergenholz Dekorasjonsfagskole i København i 1959. Han mottok norsk statsstipend, og foretok flere studiereiser i utlandet. Han bodde fra midten av 1950-årene i Staubø, Aust-Agder, i 1960-årene i Oslo, og fra 1972 til sin død i Tømmerstø og Kristiansand.

Hans motivkrets bygget for en stor del på konkrete hendelser under krigsoverfallet på vårt land. Disse malte han dels som ekspressive skisser i mindre format, dels som store parafraser over hendelsene. Og det som var utgangspunktet for hans livsvarige engasjement, var det han opplevet som 14-åring fra Lykthaugen i Svolvær den 4. mars 1941, da britiske og norske styrker, blant dem Martin Linge, gjennomførte en seks timers aksjon på fire steder i Lofoten for å drive tyskerne ut av området.

Det var en meget dramatisk aksjon, der 18 bedrifter ble sprengt i luften og mange skip ble senket, deriblant det tyske fabrikkskipet "Hamburg" og ved en feiltakelse også hurtigruta "Mira". Mange tyske soldater ble arrestert, og mange nordmenn rømte med soldatene til England. Som hevn ble 100 nordmenn arrestert, og Hitler utstedet et "Führer Befehl" om at Svolvær skulle utslettes.

Inspirert av de såkalte freskobrødrene, som utsmykket så mange offentlige bygg, deriblant Oslo rådhus, skapte han sine store visjoner av krigens gru. Formmessig var han påvirket av både sosialrealismen, ekspresjonismen og kubismen, der han komponerte naturalistiske figurer sammen med brokker av gjenkjennelig landskap ved hjelp av voldsomme farger og kryssende geometriske linjer og former. Men selv bildene av Lofotraidet, som han opplevde personlig, viser ikke noen direkte kopi av byen. Og gjengivelsen av hendelsen i Narvik, Oslofjorden, Telavåg, Måløy, Kristiansand og andre steder er alle "konstruert etter alt mulig rart", som han uttrykte det, fotografier og øyenvitneskildringer. "Sperreild over Kristiansand" malte han etter et avisbilde fra byen.

Han malte også figurbilder, han fremstiller sin kone, Hallfrid, som "Den nakne Maya" av Goya, han tar et utsnitt av et meget berømt fotografi av diktatoren Pinochet omgitt av sine generaler og forsyner det med et skjelett. Han maler portretter av mange kjente menn på grunnlag av fotografier: Jakob Weidemann, Johan Scharffenberg, Rolf Stenersen, Håkon Bleken, Kai Feinberg, Igor Stravinsky, osv. "Jeg maler etter inntrykk, kjennskap og notater, ikke etter modell", fortalte han meg i 1982. Og han maler i blant også blomster og landskaper. Han hadde mange forbilder, sa han. Av de gamle: Velasquez, Rembrandt, Goya og Tizian- av de nyere fremfor alt Munch, som han holdt for å være mye større enn Picasso.

Han holdt bare to separatutstillinger i sitt liv. Da han debuterte i den intime salen i annen etasje i Kunsterforbundet i 1970, viste han ni krigsskildringer malt mellom 1966 og 1970, de fleste i stort format, opptil 200x240 cm: "Den store konvoi", "Flyktninger", "Krigsoffer", "Den 4. mars 1941", "Narvik 13. april 1940", "Krigsbarn", "Frie menn" og "Måløyraidet 1941". Og kritikerne tok stort sett godt imot den 44 år gamle debutanten.

"Til debut å være er Sigmund Solms utstilling ganske overraskende [...] Han har greid å kombinere det dramatiske og det fargemessige på en måte som virker sterkt opplevet og personlig. [...] Det skal bli interessant å følge hans videre utvikling", skriver Søren Sten-Johnsen i Aftenposten.

"Det dreier seg om motiver fra krigen med konvoier og flyktninger, alt i sterke farger og med realistisk oppfatning av motivene. Han har sans for dramatikk og malerisk virkning som styrker det uttrykksfulle innhold", skriver Inggard Rosseland i Vårt Land.

"Sterkest rent malerisk virker et motiv fra Narvik, 13. april 1940. Her er den kaotiske og eksplosive scene under stram regi, bundet sammen med stilistiske virkemidler fra både kubisme og futurisme. Langt mer problematisk i språket, formspråket, er fortellingen om "Den store konvoi". Her er bakgrunnen strukturert ved hjelp av geometri, mens menneskene i forgrunnen er så naturalistiske at bildet ikke henger i hop - det sprekker på midten. Ellers er de naturalistiske figurbildene både maleriske og uttrykksfulle, uten at preget av tragedie er overeksponert", skrev Johan Fredrik Michelet i Verdens Gang.

"Det er ingen Arne Ekeland dette, men det er allikevel en styrke i disse bilder som avtvinger respekt. Tross de mange detaljer og en ofte uryddig farve, fremtrer bildene som en helhet. Også selve oppbygningen viser at det er en kunstnerisk bevissthet på ferde", skrev Øistein Parmann i Morgenbladet.

Stort mer ble det heller ikke skrevet om Sigmund Solm i hans lange malerliv. Hans klipparkiv innholder en liten reportasje fra da han dekorerte Krigsinvalidenes rekreasjonshjem på Kongsvinger og tre beskjedne artikler i Lofotposten og Fædrelandsvennen om overrekkelser av bilder. Mitt intervju i Fædrelandsvennen da han stilte ut 51 bilder i Galleri Bi-Z i Kristiansand i 1982, var faktisk det eneste han ga i noen avis. Ja, selv i Norsk kunstnerleksikon er han uteglemt, det som omtaler alle med kunstutdannelse i Norge.

Han var mest aktiv som maler i 1960- og 1970-årene. Etter dette kom han aldri skikkelig i gang mer. Han hadde vel ikke noe lyst sinn, og pleiet ikke omgang med byens kunstnermiljø. Han levde et stille og tilbaketrukket liv i Rabbersveien 32 i Randesund, sammen med sin kone, bibliotekaren Hallfrid. Men den ensomme maleren var umåtelig stolt av å kjenne Jakob Weidemann, og snakket mye om ham. Og at Weidemann også viste fortrolighet overfor Solm, ser vi av det oppsiktsvekkende private brevet maleren på Ringsveen sendte ham, der han klaget over hvordan han stadig var plaget av aggressive malere og andre "brølaper" som trengte seg inn på småbruket hans, sjikanerte ham og endog truet med å ta livet av ham.

Solm har sendt noen fotografier av maleriene sine, og Weidemann gir sin vurdering:

"Det jeg liker med maleriene dine er den tekniske siden av saken. Jeg er så gammeldags at jeg vet at det tekniske må være gjennomført. Det er ikke bare å slenge fra seg halvbegavede ting. De kan jo ikke håndtverket engang disse brølapene - som jeg kaller dem. Og så har du en fin variasjon av fargene dine ifra bilde til bilde - som viser at hvert maleri er en engangsopplevelse. Kunst er jo ikke en oppfinnelse - men opplevelse. Kal det hvad du vil. Det med de to pikene viser at hemmeligheten ved maleriet er farver, farver først og fremst. Du kan det med tegning og komposisjon. Så skal jeg være ærlig så synes jeg du kan ta det med ro. Gå på og mal det du føler. Du har meget som er ditt - og det er det ikke alle som kan si. Du er maler - og det er det som teller. Lev vell. Jeg ønsker deg lykke til med alt som er ditt liv - og din maling - og din fremmtid. Så bare gå rett frem Sigmund", skriver Jakob Weidemann i brevet, som ikke er datert.

Sigmund Solm ble aldri innkjøpt til Nasjonalgalleriet, men hans "Måløyraidet 1941" (1967-1968) ble i 1970 kjøpt av Norsk kulturråd og overdratt Måløy kommune. Forsvarsmuseet på Akershus kjøpte hans "Commandos (Lofotraidet)" fra ca. 1963 og "Blücher senkes" (1976). Han har gitt "Lofotraidet" (1963) og "Væreier" (1957) til Vågan kommune og "Den store konvoi" (1967-1970) til Agder krigsseilerforening. Og da Arkivet åpnet i 2001, overrakte hans enke Hallfrid 13 av Solms malerier til institusjonen.

Tre av hans bilder er gjengitt i "Norge i krig", bind 6, 7 og 8. "Den store konvoi" er gjengitt i Magne Skodvins "Krig og okkupasjon 1939-1945" under navn "Krigsseilere".

Gunvald Opstad

13 bilder ble gitt i gave til Stiftelsen Arkivet i forbindelse med den offisielle åpningen 8. mai 2001. Giver var kuntnerens enke, Hallfrid Solm. Jan Wesenberg, tidligere styreformann for både Riksgalleriet og Museet for samtidskunst, holdt ved den anledning et foredrag om maleren Sigmund Solm. Direktør ved Sørlandets kunstmuseum, magister i kunsthistorie Svein Thorud, sto for utvalget av bilder sammen med Wesenberg og Hallfrid Solm.

Det mest brukte motivet blant krigsbildene, er krigsseilernes skjebne. Han skaffet seg kunnskaper og innsikt om krigsseilernes tjenesteforhold under krigen og den senere behandlingen av dem gjennom samtaler med krigsseilere som hadde fått livene sine ødelagt for alltid. Dette resulterte blant annet i det monumentale bildet “Krigsseilere 1939-1945”, malt i årene 1966-68, da kunstneren bodde på Grünerløkka i Oslo. I 1984 ble dette bildet overrakt til Agder krigsseilerforening, med en klausul om at Sørlandsbanken skulle få overta bildet i 2000. Dette bildet ble også overtatt av Stiftelsen Arkivet i 2001, og er det 14. Solm-bildet i stiftelsens eie i dag.

Solms kunst er innkjøpt av:

  • Forsvarsmuseet (“Senkingen av Blücher” og “4. mars 1941”)
  • Svolvær kommune
  • Sørlandets kunstmuseum (“Slagbilde” og “Narvik 13. april 1940”)
  • Vågan kommune (“Svolvær-raidet”)
  • Lingeklubben

Wesenberg avsluttet sitt foredrag 8. mai 2001 med følgende spørsmål: “Hvordan er det mulig at en så dyktig, kreativ og arbeidssom kunstner kan ha fått arbeide så anonymt?” Visstnok skal kunstnerens svar til dette ha vært: “Min tid kommer”.