Livet etterpå

Mary

Mary syntes det var vanskelig å komme hjem til Kristiansand. Hun ble møtt av mange som ville det beste for henne, men hun følte at ingen kunne forstå det hun hadde opplevd. Etter å ha levd tett på andre mennesker i leiren i over to år, var det mange av kvinnene som satt i Ravensbrück som syntes det var underlig  å plutselig skulle være alene. I tiden like etter oppholdet i Ravensbrück dro Mary av og til ned til byen for å oppsøke store folkemengder; det minnet henne om trengselen i leiren som hadde vært hele hennes virkelighet så lenge.

Mary møtte en ung sjømann som hadde vært krigsseiler. De fant en felles forståelse. De giftet seg og reiste til sjøs sammen. I de åpne horisontene, fant Mary roen tilbake. På sine eldre dager etablerte hun og mannen seg i Kristiansand igjen.

Under Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, mistet Mary troen på kommunismen som ideologi. Hun engasjerte seg ikke politisk igjen, men har engasjert seg for jødene og Israel. I Ravensbrück var noe av det som gjorde dypest inntrykk, synet av de jødiske kvinnene som hadde marsjert i dagesvis og som døde foran porten.

Mary oppsøkte aldri fangeforeningene etter krigen, men hadde kontakt med noen av de beste vennene hun fikk under konsentrasjonsoppholdet. En bodde i Oslo, en annen var en tysk sigøyner som kom på besøk til Mary og mannen i ukesvis av gangen. Da bodde denne venninna i kjellerleiligheten og malte malerier med blomstermotiv i sterke farger, som Mary i dag har hengende i stua. Det var også naturlig for Mary å ta kontakt med Gudny da hun hørte at hun hadde blitt syk. Mary kjørte Gudny til legen og hjalp henne til og fra sykehuset når Gudny skulle til undersøkelse. De gamle fangekameratene beholdt samholdet gjennom hele livet.

 

Gudny

Etter krigen gjenopptok Gudny jobben sin i Telegrafverket i Oslo. Hun ble skilt fra mannen sin, Hans, som hadde sittet i Sachsenhausen. De hadde ingen barn sammen.

I etterkrigsårene fikk Gudny dekorasjoner og anerkjennelse for sin innsats i motstandsarbeid under krigen. Hun var aktiv i flere fangeforeninger. Fra 1950-1964 satt hun som styremedlem i Norsk-tsjekkoslovakisk hjelpeforening og vervet medlemmer til foreningen fra arbeidsplassen sin.

Da Gudny ble pensjonist, flyttet hun tilbake til hjembyen Kristiansand.

Etter oppholdet i Ravensbrück, skrev hun ned sine opplevelser, antagelig en form for terapi og et ønske om å formidle hva som hadde skjedd, selv om tekstene aldri ble publisert. Leiroppholdet dramatiserte hun som i en roman; ellers skrev hun små stykker med oppsummeringer av sine erfaringer, som her:

"Til slutt vil jeg gjerne få si at jeg ikke har sagt noe av dette for å vekke hat og forbitrelse mot noen. Vi som var dernede og fikk se hele elendigheten til bunns, vi føler ingen bitterhet eller hat, vi vil ingen hevn. Man kan ikke utrydde en hel nasjon. Så må vi da hjelpe også tyskerne. Bare i samarbeid kan vi bygge den verden vi alle ønsker, en verden hvor menneskene kan leve, en verden hvor konsentrasjonsleirer ikke fins."

Gudny Høegh-Omdal døde i 1991.

 

Sigrun

Sigrun kom tilbake til Lillesand og gjenopptok arbeidet sitt i farens avis, Lillesands-Posten. Etter hans død i 1952, overtok hun både eierskapet og redaktøransvaret for avisen. Hun drev Lillesands-Posten i 32 år. I 1984 solgte hun avisen til sin nevø.

De som møtte Sigrun etter krigen har fortalt at hun ikke ville snakke om det som skjedde i fangenskapet.

Sigrun Gauslaa døde i 1989.

 

Astrid

Etter Astrids død i 1947, var det mange av hennes fangekamerater som husket på henne og mintes henne. En fangekamerat, Sylvia Salvesen, skrev om Astrid i sin bok om leiren:

"Tro – håp – kjærlighet. Ja, det var nettopp det du ga oss. Vi skjønte det var din tro som ga deg kraft til å holde ut. Uten å tenke over det ga du alle oss andre håp for når du kunne håpe, som i månedsvis ble liggende på sykeblokkene uten at det var mulig å få dine dype, væskende sår til å gro, så måtte vi skamme oss hvis vi oppga håpet. – Og den kjærlighet som strømmet ut fra deg smittet ikke bare oss, dine norske kamerater, men alle som kom i din nærhet i leiren. Du levde bokstavelig talt selve "kjærlighetens kapitel" midt iblant oss. [...] Astrid, du vil alltid leve videre i våre hjerter, for du ga oss det vi og verden trenger mest, "absolutt kjærlighet"."

Astrid Dalseids navn står på en minnebauta i Dale over de fra bygda som omkom i krigen.

 

Henriette

Henriette er den eneste av de fem kvinnene som hadde barn. Hun kom tilbake fra Ravensbrück til et liv som kone og mor. I et intervju gjort like før hennes død, sa Henriette: "Mannen min kom aldri over at det var han som hadde drive illegalt arbeid, men eg som vart send i konsentrasjonsleir. Tida i Ravensbrück gjekk ikkje berre ut over meg. Eg hugsar at ein dansk psykolog nokre år etter krigen skreiv at me gløymde dei pårørande. Det stemmer nok. Me som kom heim, var ikkje så kloke at me forstod kor vanskeleg det hadde vore for dei. Me var sjølvopptekne. Eg var i alle fall det. Eg kjenner skuld."

Henriette var den av de fem kvinnene som ble mest profilert etter krigen. Allerede i 1945 holdt hun foredrag om det som hadde hendt henne under krigen. Hun var leder av den norske Ravensbrück-komiteen i mange år, og også den norske representanten for den internasjonale Ravensbrück-komiteen.

Fra 1945 til 1955 drev hun et tidsskrift sammen med Kirsten Hansteen som het "Kvinnen og Tiden". Her fokuserte de på internasjonalt arbeid og fred, men også mer tradisjonelle kvinnetemaer som husarbeid og lignende. I en artikkel hvor hun oppsummerer tidsskriftets ti år, skriver hun: "Jeg lærte også i disse krigsårene hvor farlig sløvhet og likegyldighet er. Jeg opplevde at bevissthet, engasjement, ikke bare i kampen mot nazistene, ga styrke, at troen på en ny og god framtid for alle mennesker skapte utholdenhet og kampvilje, uansett hvordan ens egen skjebne kom til å bli."

Henriette arbeidet i løpet av sitt aktive etterkrigsliv med mange ting. Hun var lektor og underviste i forming. Hun var aktiv i Bestemødre mot atomvåpen og Amnesty International. I 1995 mottok hun St. Hallvards-medaljen for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred. Hun var også aktiv i Norsk Kvinnesaksforening og startet flere studiesirkler for kvinner, noe hun drev med inntil hun døde i 2001.

Gjennom de årene Stiftelsen Arkivet har eksistert, har Henriette vært den mest profilerte fangen i formidlingen her. Hennes historie om blant annet legen i fiendens uniform, som allikevel var et godt menneske og hjalp henne og barnet som ble født, har blitt en historie om håp og forsoning.