Major Arne Laudal - offiseren på ærens mark

Major Arne Laudal - offiseren på ærens mark

Teksten nedenfor er utdrag fra Kristen Taraldsens bok "Arkivet - Torturens høyborg" som ble utgitt i 2003.

I desember 1942 kom Sipo på sporet av en stor militær organisasjon på Sørlandet, Laudals organisasjon eller Kampgruppe 3 som den formelt het. Den omfattet Rogaland og begge Agder-fylkene. Aksjonen mot Laudals folk varte i tre måneder framover, helt til utløpet av februar 1943. Mellom 4-500 personer ble arrestert. Om lag 320 ble sittende fengslet. De ventet spent på sin skjebne.

Opprullingen av Kampgruppe 3 startet natt til 7. desember 1942. Den første som ble tatt var lederen, major Arne Laudal. Han bodde på Øvre Strai i Oddernes. Tyskerne slo plutselig til ved to-tiden om natten med en anselig utrykningsstyrke – bestående av i alt 20 mann – med SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner i spissen.

Avdelingen var tungt bevæpnet.
 
Kerner tok åpenbart ingen sjanser i dette spesielle tilfellet. Så godt som hele staben ved det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) i Kristiansand deltok i aksjonen, forsterket med folk fra det norske statspolitiet (Stapo) og tyske SS-politisoldater.
 
Statspolitibetjent Ole Wehus ble utkommandert som kjentmann og tolk. Ved fremkomsten til den vakre sveitservillaen på Øvre Strai ble huset omringet. Wehus ble beordret frem til inngangsdøra for å banke på, mens resten av styrken sto klar med sine våpen.
 
Døra ble åpnet av den intetanende huseieren, Erling Stray, major Laudals svoger. Sipo-karene tvang seg øyeblikkelig inn i huset. Med Kerner i spissen stormet de opp trappen til andre etasje. Der Laudal-familien hadde sine gemakker.

 

Forberedt i dypeste hemmelighet

Planleggingen av operasjonen mot toppfolkene i motstandsbevegelsen på Sørlandet, var blitt forberedt i dypeste hemmelighet på Arkivet av Kerner tidligere på kvelden. Bakgrunnen var følgende: Kriminalsekretær Friedrich Albert Lappe hadde samme dag kommet tilbake fra Stavanger med oppsiktsvekkende nyheter.
 
I forbindelse med opprullingen av en stor illegal sak i Rogaland, hadde Sipo fått opplysninger om at det på Sørlandet skulle eksistere en militærorganisasjon bestående av ca. 5.000 mann. Den ble ledet av major Arne Laudal i Kristiansand. Han samarbeidet med en våpenorganisasjon som hadde skaffet til veie store våpenlagre. Disse var gjemt unna i Setesdal.
 
Samme dag som Lappe returnerte til Kristiansand, tikket det inn en fjernskrivermelding fra kommandøren i det tyske sikkerhetspoliti i Stavanger om at følgende personer i Kristiansand skulle arresteres: Major Arne Laudal, h. r. advokat Ernst F. Eckhoff, kontorist Ivar Christensen, skoleelev Erik Dahl-Hansen og direktør Einar Lund.
 
Major Laudal skulle være sjef for en militærorganisasjon i Rogaland, Vest-Agder og Aust-Agder. Eckhoff var leder for sivilorganisasjonen, mens Ivar Christensen ble betegnet som sjefkurer. Det forelå videre ordre om at major Laudal og hans medarbeidere om nødvendig skulle tas i skjerpet forhør.
 
Sipo var i dette tilfellet redde for at det kunne oppstå lekkasjer. Kerner påla sine mannskaper total taushet om den forestående aksjonen. Ingen fikk forlate Arkivet uten at særlig samtykke forelå.   

     

Laudal ble fullstendig overrumplet

Major Laudal og hans kone Helga ble fullstendig overrumplet da Sipo slo til. De ante ingenting før seks-syv gestapister sto i døra inn til soveværelset og siktet på dem med pistoler. En av tyskerne ropte "Aufstehen" så det gjallet i veggene. Major Laudal fikk ordre om kle på seg. Rolig etterkom han ordren. Helga Laudal var fullstendig lamslått i de første minuttene med alle de fremmede menneskene i soverommet.
 
I mellomtiden ble ekteparets sønn, 16 år gamle Lasse, anholdt. "Tar de deg også", utbrøt Helga Laudal gråtkvalt da sønnen ble ført ut til en av de ventende Gestapo-bilene. Major Laudal ble påsatt håndjern og ført avsted med en ring av bevæpnede vakter rundt seg. Laudal ble ikke meddelt grunnen til at han ble anholdt, men han forsto at spillet var tapt. Han ytret ikke et eneste ord; bare fulgte med gestapistene med et bistert uttrykk i ansiktet.
 
Selvsagt hadde han vært forberedt på at det før eller senere kunne ende med lidelse og død. Det var en risiko han hadde kalkulert med fra første stund. Kanskje tenkte Laudal tilbake på besøket til emissær Fredrik Grøvan noen dager før. Avsnittssjefen for Lyngdals-avsnittet hadde innstendig anmodet ham om gå i dekning, da situasjonen fortonte seg høyst usikker.
 
- Huset har to utganger, bemerket Laudal selvsikkert. Nå hjalp det verken med en eller to utganger. De hjelmkledde soldatene hadde sperret alle muligheter for flukt.
 
Etter at fangene var ført bort kom neste punkt på programmet ransakning av leiligheten. Det ble gjort med profesjonell grundighet. Gestapistene rotet rundt i hele huset på jakt etter kompromitterende saker. Det var ikke den skuff eller skap som ikke ble omhyggelig gjennomsøkt.
 
Men intet ulovlig ble funnet.
 
Ingen våpen.
 
Ingen hemmelige papirer.
 
Det siste tyskerne gjorde for de forlot leiligheten, var å kutte over telefonledningen. Vakt ble satt over fru Laudal og datteren Liv, som bare var 14 år gammel. Mor og datter ble sittende fullstendig isolert i huset i 14 dager. Det var ikke mulig for dem å komme i kontakt med noen.

 

Turen gikk direkte til Arkivet

Major Laudal var klar over hvor det bar. Turen gikk direkte til Arkivet. Laudal ble sammen med svogeren Erling Stray kommandert til å stå med nesen mot veggen i trappeoppgangen. Utover natten ble nye arrestanter brakt inn så å si på løpende bånd. Laudal så i et raskt glimt kontorist Ivar Christensen, politifullmektig Julius Hougen, stud.jur. Egil Hagli og løytnant Aanen Smith. Senere sluttet hans andre svoger, kaptein Arne Hagtvedt, seg til veggtitterne.
 
Major Laudal og de andre arrestantene ble åpenbart betraktet som storvilt. De ble tvunget til å stå i en pinefull stiv giv akt stilling i flere timer. Det var strengt forbudt å snakke sammen. Hele tiden var det en veldig larm av klaprende støvler og kommandobrøl.
 
Oppmykningen var i gang.
 
Denne ulidelige ventingen tok på kreftene og nervene.
                 
De første "samtalene" med major Laudal startet mandag morgen. På grunn av fangens betydningsfulle posisjon innen motstandsbevegelsen, ble forhøret ledet av Sipo-sjefen personlig, kriminalkommissar Kerner. De fanger som ble betrodd i hans varetekt måtte regne med å bli utsatt for den groveste brutalitet og mishandling.       

Det var denne brutale nazisten major Laudal nå ble stilt overfor. Med sterkt blandede følelser sto han nå ansikt til ansikt med mannen som hadde vært hans hovedmotstander.      
 
I sjel og sinn var de totalt ulike.
 
Major Laudal, Laudal, 50 år, en velutrustet norsk offiser. Kriminalkommissar Kerner, 32 år, forhenværende skofabrikant fra Saarbrücken. Den første en glødende norsk patriot og motstandsmann. Den andre en blind tilhenger av den nasjonalsosialistiske ideologi. 
 
Tyskerne betraktet saken som meget graverende, ettersom "banditt-virksomheten" måtte anses som en sammensvergelse rettet direkte mot den tyske vernemakt. Kerner visste at major Laudal satt inne med mange viktige opplysninger. Nå skulle majoren presses til å tilstå, slik at Sipo kunne få tilstrekkelig med tråder å spinne videre på. Kerner åpnet forhøret med å forelegge major Laudal de vitnemål som forelå i saken.
 
Laudal ble oppfordret til å komme med en fullstendig tilståelse.

 

Gestapistene tok i bruk brutal makt

Kerner fortalte at Laudal var mistenkt for å være leder for en hemmelig militær organisasjon for det sydlige Norge. Det tjente derfor ingen hensikt å lyve. Det var bedre å tilstå med det samme. Hvis ikke hadde man midler til å tvinge sannheten fram.
 
Major Laudal var fullstendig klar over at dersom han sprakk ville hele organisasjonen være fortapt. Fra første stund erklærte han at han ikke hadde noe å tilstå. Han benektet at han hadde kjennskap til det han ble beskyldt for.
 
Kerner var sterkt oppsatt på å oppnå resultater så raskt som mulig. Fremdeles iført håndjernene, ble Laudal tatt i skjerpet forhør. Gestapistene tok i bruk brutal makt for å tvinge ham til å røpe navnene på sine medarbeidere. Sipo-sjefen ga seg til å denge løs på ham med en gummibatong, mens Laudal lå over en stol uten mulighet til å bevege seg.
 
Senere overtok Lipicki og Lappe behandlingen av den norske offiseren. Major Laudals svar på mishandlingen var total taushet. Ikke en eneste gang under pinslene kom det så mye som et ord over hans lepper.
 
Kerner må ha fått visse anfektelser vedrørende ektheten av bevisene, for plutselig stoppet han det voldelige forhøret og bemerket forundret: «Er det mulig at vi har tatt feil her?» Arkiv-sjefen uttalte at når Laudal fremdeles nektet etter de fryktelige pinslene han hadde væt utsatt for, kunne han umulig være skyldig i de alvorlige anklagene.

 

En plikt: å beskytte sine medarbeidere

Sipo-sjefen satte seg deretter i forbindelse med kommandøren i Stavanger, SS-Obersturmführer Friedrich Wilkens. Etter sannsynligvis å ha fått bekreftet at det skjerpede forhøret skulle holde fram fortsatte tortureringen.
 
Tirsdag morgen startet et nytt forhør. Mishandlingen ble gjentatt og forsatte også neste dag. Major Laudal hadde på dette tidspunkt ingen illusjoner om sin egen skjebne. Han innså at han bare hadde én plikt: å beskytte sine medarbeidere. Laudal var i god fysisk form, men etter tre dager med systematisk mishandling, merket han at kreftene i kroppen hurtig ble tappet.
 
Tyskerne terpet stadig på at han måtte oppgi navnene på sine medsammensvorne.
Hovedhensikten var å få kjennskap til organisasjonens struktur. Under det tredje forhøret, onsdag 10. desember, slengte Kerner triumferende på bordet en liste med 80 navn på Laudals menn over hele distriktet.
 
Kjente han den? Og den? Laudal nektet å kommentere listen.
 
Etter dette avgjørende forhøret var det tydelig å merke at Laudal var blitt meget kraftig slått. De som så ham på Arkivet registrerte at førligheten i bena var merkbart nedsatt.
 
Om kvelden ble major Laudal – fremdeles lenket i håndjern – brakt tilbake til kretsfengslet og satt inn i celle nr. 3. På grunn av det store belegget var det ikke mulig å holde fangene atskilt. Laudal kom på en celle sammen med flere av sine medarbeidere. De fleste kjente han bare ved navn. Det var stud. jur. Egil Hagli, kontorist Kjell Olafsen og tømmermann Einar Andersen, samtlige fra Kristiansand.
 
Laudal innrømmet at de skjerpede forhørene hadde vært en fryktelig påkjenning for ham, men det verste var likevel at Gestapo visste alt. Fangekameratene merket at han var blitt fryktelig mishandlet. Han hadde vanskelig for å gå, men han var fortsatt ved sine fulle fem. Distriktssjefen fortalte at han var blitt slått med en gummibatong av Lappe og Lipicki.
 
Major Laudal ble ikke værende mange dagene på kretsfengslet før han ble tatt opp til Arkivet for å gjennomgå nye avhør. Tilbake i cellen fortalte han at han gjentatte ganger måtte foreta utmattende knebøyninger, mens Lipicki satt og knipset nonchalant med tommel og pekefinger for å diktere takten. 

 

Fikk et glimt av sin far, majoren

Major Laudals sønn, Lasse, ble dagen etter arrestasjonen brakt opp på Arkivet og forhørt av Lappe og Lipicki. - Var din far i Stavanger lørdag? var det overraskende spørsmålet gestapistene stilte. 16-åringen[1] kunne med god samvittighet benekte at dette var tilfelle, ettersom hans far hadde holdt seg hjemme for å delta i feiringen av sølvbryllupet til Otto Louis og Anne Marie Scheie.
        
Etter det innledede avhøret ble unggutten kjørt ned til kretsfengslet. Der fikk han et glimt av sin far, majoren. Etter flere forhør innså tyskerne at majorsønnen ikke satt inne med opplysninger av betydning. Lasse Laudal ble sluppet ut lille julaften i 1942. For Laudal-familien ble det en uhyre trist tid. I likhet med mange andre sørlandsfamilier ble det også for dem "Den svarte julen".
 
Militærorganisasjonens folk på utsiden følte sterk uro for major Laudals stilling. Arrestasjonen av distriktssjefen førte til at det ble liggende en truende skygge over den dystre situasjonen. Hva visste tyskerne om ham og organisasjonen? De antok at Sipo bare hadde perifert kjennskap til saken, men helt sikre kunne de ikke være.

 

XU-agent sendt inn i løvens hule

I et forsøk på å skaffe seg førstehånds opplysningen ble det besluttet å sende en representant inn i løvens hule. Den utrettelige XU-agenten, politikonstabel Henry Aamo, ga en god og betrodd kollega, politikonstabel Gunvald Århus, i oppdrag å oppsøke major Laudal i kretsfengslet for å få konstatert om han var blitt tvunget til å røpe opplysningen av vital verdi.
 
Århus benyttet anledningen alt neste dag, da Laudal ble overført fra Arkivet til Kristiansand kretsfengsel. Ved elskverdig hjelp av fengselsvaktmester John Vagle fikk han tale med distriktssjefen i enerom. Det "tilfeldige" møtet fant sted på et toalett i første etasje.
 
Århus ble orientert om hvilke deler av militærorganisasjonen som Sipo hadde kjennskap til. Laudal opplyste at de hadde greie på nesten alle toppfolkene. Det var bare nestkommanderende (major Peter W. Lørdahl, krigspolitimesteren (h. r. advokat Ernst F. Eckhoff), tannlegen (Harald Stray) og den uttatte lederen for det nye apparatet (Haakon Hertzberg), som ennå ikke var røpet.

 

Førte til et vendepunkt i saken

Ifølge Kerner holdt major Laudal tett under de innledende forhørene. Til slutt erklære han seg villig til å bli konfrontert med vedkommende i Stavanger som hadde gitt Sipo opplysningene.
 
Det er ikke helt klarlagt når konfrontasjonen fant sted, men sannsynligvis ble den foretatt en ukes tid etter Laudals arrestasjon. Konfrontasjonen førte til et vendepunkt i saken. Major Laudal innså at hele apparatet hadde raknet, og at det ikke lenger nyttet å benekte de faktiske kjensgjerningene. For å unngå unødige lidelser ga han beskjed til de øvrige fangene om at de like godt kunne avgi forklaring.
 
Kriminalkommissar Rudolf Kerner medgav senere at han ble forbløffet over at det fantes en så omfattende illegal organisasjon i hans kommandodistrikt. Meldingen fra Stavanger hadde derfor slått ned som lyn fra klar himmel.