Norske kollaboratører på Arkivet

Norske ansatte på Arkivet

Norske ansatte på Arkivet medvirket også til mishandling og tortur av fanger. En av dem fikk dødsdom etter krigen, mens en annen fikk livsvarig tvangsarbeid. Mange nordmenn gjorde det mulig for det tyske sikkerhetspolitiet å gjennomføre sine tiltak i Agder-fylkene. Til sammen var mellom 80 og 90 nordmenn på en eller annen måte tilknyttet den daglige driften ved Sipos hovedkvarter under krigen. Sipo hadde bruk for fangevoktere, sjåfører, sekretærer, tolker, renholdere og annet kontor- og servicepersonale. Alt i alt var det om lag like mange norske som tyske statsborgere som tjente til livets opphold på Arkivet i årene 1942-45. De norske hjelperne ble rekruttert til tjeneste for Sipo på høyst forskjellige måter: Gjennom press, ved tilfeldigheter, av ideologisk overbevisning, på grunnlag av økonomiske motiver eller av ren opportunisme.
 
Jeg er 100% sikker på at alle
som var ansatt på Arkivet, på
en eller annen måte måtte vite
hva som foregikk, idet de ikke
kunne unngå før eller senere
å se fangene etter at de var blitt
behandlet
.
-Ole Wehus
Under landssviksaken
 

Tolkene

Nordmenn med gode tyskkunnskaper var etterspurt under krigen. Tyske sivile og militære instanser var en stor arbeidsgiver også i Agder-fylkene. Det tyske sikkerhetspolitiet hadde et særskilt behov for tolker, som ofte var til stede under forhør av fangene. Ved kapitulasjonen var fem norske tolker fast ansatt på Arkivet. Fire av dem fikk strenge straffer. Tyskfødte Herman Weiss fra Mandal tok sitt eget liv i fengsel før saken kom opp. De norske tolkenes handlinger på Arkivet viser at brutalitet kan smitte.

Margit Madsen. Født i Grimstad i 1920. Ikke NS-medlem.
Begynte på Arkivet i desember 1942. Arbeidet til å begynne
med kun for Petersen. Senere ble hun brukt som tolk også av
de andre gestapistene. Ifølge Kerner var Madsen den av de
norske tolkene som behersket det tyske språket best. Selv
forklarte Madsen etter krigen at hun var blitt tvunget til å
arbeide for Sipo, og at hun prøvde å slutte flere ganger,
men ble nektet dette fordi hun visste for mye. Madsen deltok
ikke selv i fysisk mishandling av fanger på Arkivet, men var til
stede under minst tre skjerpede forhør ledet av Petersen.
 
Jacob Rynning. Født 1896 i Stokmarknes i Nordland.
Studerte sang i Berlin og virket noen år som operasanger i
Tyskland i 1920-årene. Senere bosatt i Bergen som sanglærer.
Deltok i kampene på Odderøya som batterisjef 9. april 1940.
Arbeidet som tolk for Sipo i Kristiansand fra mai 1940 til
høsten 1941 og fra april 1942 til kapitulasjonen. Fungerte som
en slags leder for tolkekorpset på Arkivet. NS-medlem fra
september 1940. Hirdleder i Kristiansand fram til november
1941. Rynning deltok i tre tilfeller av tortur og var til stede
som tolk i om lag tjue tilfeller.
 
Jørgen Myrre. Født 1898. Etter jus- og økonomistudier arbeidet
han som lærer og journalist. NS-lagfører i Greipstad. Aktiv
i nazifiseringen av samfunnet. Tok arbeid for tyskerne på
flyplassen i Mandal våren 1940. Ansatt på Arkivet i mai
1941 som hjelpepolitimann, oversetter og tolk. Arbeidet
mest med Meyer og Petersen. Han oversatte alt som var av
sørlandsaviser for Schulz i avd. III. Fikk den strengeste straffen
av de norske tolkene på Arkivet. Myrre deltok i fire tilfeller av
tortur og var til stede som tolk i om lag tretti tilfeller.
 

Angiverne

Sipo rekrutterte en rekke norske angivere, kvinner og menn, som på eget initiativ rapporterte til tyskerne om motstandsvirksomhet. Motivet for å la seg verve som angiver, kunne variere. Enkelte ble vervet mens de selv satt i fangenskap, for selv å slippe straff eller for å beskytte familiemedlemmer. I andre tilfeller er det klart at motivet var å oppnå visse fordeler eller knapphetsgoder, som sigaretter eller brennevin. Men det var også angivere som villig stilte seg til tjeneste for tyskerne fordi de var politiske meningsfeller. Noen ganske få såkalte V-personer (av det tyske ordet for forbindelse eller tillit) arbeidet i perioder mer eller mindre fast som informant for tysk og norsk politi og mottok lønn for dette. På Arkivet ble kontakt med angivere ledet av føringsoffiserer fra avd. IV. Det totale antallet angivere med forgreininger til Sipo i Kristiansand lå på rundt hundre, hvorav om lag tretti var relativt aktive.

Ole Wehus (1909-47)
 
Ole Wehus er den mest kjente nordmannen som var tilknyttet Arkivet under andre verdenskrig. Han var ikke ansatt på Arkivet som tolk, men som saksbehandler i kraft av at han var statspolitibetjent. Det norske statspolitiet (Stapo) ble opprettet i 1941 og kom til å stå til direkte disposisjon for tysk politi i Norge. Så godt som alle ansatte i Stapo var medlemmer av Nasjonal Samling.
 
Stapo-avdelingen i Kristiansand ble ledet fra Stavanger og opprettet i april 1942, med Wehus som en av tre tjenestemenn. I to perioder var Wehus helt og holdent avgitt til Sipo, med Arkivet som tjenestested: Fra oktober 1943 til mai 1944 og fra oktober 1944 til desember samme år. I denne tida deltok han energisk i Sipos arbeid for å knekke motstandsbevegelsen på Sørlandet. De siste månedene av krigen tjenestegjorde han i Oslo.
 
Wehus var delaktig i tortur av over hundre norske fanger; under arrestasjoner og husundersøkelser samt under skjerpede forhør på Arkivet. Agder lagmannsrett dømte ham til livsvarig fengsel, men Høyesterett hevet dommen til dødsstraff. Det ble lagt særlig vekt på at Wehus med sin gode hukommelse, inngående lokalkunnskap og ferdigheter i tysk, hadde ytt et vesentlig bidrag til fiendens krigsinnsats i Agder-fylkene. Ole Wehus ble skutt på Akershus festning 10. mars 1947.

Hvem var han?

I 1926 meldte Wehus seg inn i Fedrelandslaget. Åtte år senere gikk han inn i det nystiftede partiet Nasjonal Samling. Hjertet for forsvarssaken gjorde at han i 1938 ble medlem av Kristiansands forsvarsforening. Sovjetunionens angrep på Finland i 1939, vakte sterk sympati for finnene i Norge. Wehus var en av 895 nordmenn som tjenestegjorde i Svenska Frivilligkåren på finsk side. Han dro i krigen i februar 1940, men nådde aldri fronten.
 
Før avreise til Vinterkrigen. Wehus (her til venstre) hadde fått sin militære utdanning i Garden.

Etter 9. april 1940 deltok Wehus i felttoget i Setesdal. Men allerede i juli tok han arbeid for tyskerne på Kjevik. Fra september samme år var han aktiv i oppbyggingen av Hirden i Kristiansand. I 1941 forsøkte han å gå i tysk fronttjeneste, men det endte med at han ble dimittert fra Den norske legion i desember. Våren 1942 slo han derfor inn på en karriere i Statspolitiet. Han ble medlem av Germanske SS-Norge i august 1942.

Den brutaliteten Wehus la for dagen på Arkivet har vært forklart på ulike og til dels motstridende måter. Noen har villet se Wehus som et tidligere mobbeoffer som under krigen fikk sin sjanse til å ta igjen. Andre har beskrevet Wehus som intelligent og kynisk. Uten tvil var han overbevist nasjonalsosialist, og han satte sin lit til tysk seier. Wehus var ikke alene om å ha slike holdninger og oppfatninger. Men han utviklet seg til å bli den største trusselen for andre nordmenn på Agder under krigen.

"...den mest beryktede og farligste av alle angiverne i Sør-Norge".
(London-rapport, 2.5.1944)