Østerriksk-norsk motstandssamarbeid

Østerriksk-norsk motstandssamarbeid

“En europeisk fakkel, som er tent av et flammende håp, brenner over alle undertrykte folk, og vi, fra hvis midte den mann er kommet som har styrtet Europa ut i ulykken, vi vil ikke stå tilbake når det gjelder å holde flammen levende. Vi vil kjempe med i den europeiske revolusjon.”

Disse ordene er utdrag fra et flyveblad som ble beslaglagt av Gestapo i Kristiansand i 1942. Bak sto et motstandsnettverk som senere ble kjent under navnet Winter-gruppen. Winter-gruppen var en østerriksk motstandsgruppe innen Wehrmacht. De var radikale sosialister som tok opp kampen mot den nazistiske propagandaen som tvangsutskrevne soldater i Wehrmacht ble utsatt for. I slutten av 1941 kom lederen av gruppen til Norge.

Friedrich Leinböck-Winter (1920-1943)

Lederen var sanitetssoldaten Friedrich Leinböck-Winter fra St. Pölten i Steiermark i Østerrike. Da annen verdenskrig brøt ut, hadde han så vidt begynt å arbeide ved en turbinfabrikk i hjembyen, hvor faren arbeidet i hele sitt yrkesliv. I november 1941 ble han sendt som sanitetssoldat til Norge. Han ble stasjonert på Tangen, ikke langt fra Kristiansand sentrum, ved et militærsykehus for Luftwaffe. Leinböck-Winter fortsatte sin illegale virksomhet med det samme han kom til Norge. Fra en brakke på Tangen la han planer for et østerriksk-norsk motstandsnettverk organisert i celler på 4-5 mann. Tanken var at hver celle skulle ha en kontaktperson, og at medlemmene innad i cellen ikke skulle vite om hverandre.

Winter-gruppens emblem var et anker. De trykte og spredte flyveblader, på tysk og norsk, samlet penger og våpen og planla sabotasje mot Wehrmacht. Målet var å vekke de tvangsutskrevne soldatene som tjenestegjorde i Norge til å reise seg mot den nazistiske propagandaen. Fra Norge greide Leinböck-Winter også å opprette kontakt med motstandskrefter i Tyskland og Østerrike.

Norges Frihetsbevegelse

En av de første nordmennene Leinböck-Winter betrodde seg til i Kristiansand, var den 16 år gamle skoleelev og verkstedarbeider Helge Bodin Larsen. Via ham kom Leinböck-Winter i forbindelse med en gjeng kamerater i tenåringsalder. De fleste var skoleelever og læregutter. Yngstemann Roald Årdal var bare 14 år gammel, han delte ut løpesedler med opprop på norsk.[i] Leinböck-Winter var særlig opptatt av å få tilgang til illegale norske aviser, slik at usensurerte nyeheter om krigens gang kunne videreformidles til soldatene i Norge. “Hvis vi ikke forteller våre soldatkamerater sannheten om krigen,” skal Leinböck-Winter en gang ha sagt til Helge Bodin Larsen, “vil de bli fullstendig hjernevasket”.[ii]

Denne gjengen kalte seg etter hvert for Norges Frihetsbevegelse. Flere deltakere i gruppen forklarte etter krigen at de ikke syns de hadde fått gjort noe særlig før de ble arrestert. “Egentlig rakk vi ikke å gjøre noe som helst”, fortalte Årdal i 2003.[iii] Årdal ble rekruttert av Helge Bodin Larsen, som fungerte som leder for den norske gjengen. Han ble spurt på et møte holdt i krysset Elvegaten og Dronningens gate, der Roy Due Tharaldsen også deltok.

To andre som påtok seg å verve medlemmer, var kontorist Ragnar Fredriksen (18) fra Kristiansand og tømrer Erling Karlsen (19) fra Flekkerøy. Fredriksen var en meget initiativ- og evnerik ung mann som hadde bakgrunn fra idrettsbevegelsen og Arbeiderforeningen i Kristiansand. Etter eksamen ved Kristiansand kommunale handelsskole fikk han jobb som kontorist hos skipsreder Kr. Knudsen. I 1941 fikk han stilling i saniteten ved det sivile luftvernet, noe som ga adgang til å passere gater og sperringer under flyalarm.[iv] Karlsen var kommunist. De to guttene må ha funnet møtet med den glødende antinazisten Leinböck-Winter som svært stimulerende.

Møteplass i kahytten på "Fram"

En av dem Fredriksen oppsøkte først, var Johan Julius Jensen. Jensen var dekksgutt på dampbåten “Fram”, som daglig fraktet tyske soldater og andre passasjerer mellom Kristiansand og Kjevik, en tur som tok 45 minutter. Jensen hadde passerseddel til flyplassen og snakket brukbart tysk. Fredriksen må ha ment at Jensen kunne bli en viktig mann på to måter. Dels fikk Jensen i oppgave å rapportere om troppeforflytninger til og fra flyplassen, dels var Jensens kahytt om bord på “Fram” den perfekte plass for hemmelige møter mellom Leinböck-Winter og nordmennene. De som oftest møttes her var Leinböck-Winter, Fredriksen, Jensen og Karlsen.

Fredriksens foreldre hadde hytte oppe i Topdalsfjorden, den ble brukt til å gjemme unna våpen som Leinböck-Winter stjal fra tyske depoter. Noe våpenopplæring ble vel også drevet der.

Utenfor Milorg

Winter-gruppen og Norges Frihetsbevegelse ble aldri en del av selve Milorg-strukturen, selv om det var kontakt. Sommeren 1942 skal Milorg ha vurdert å innlemme Winter-gruppen i sin egen organisasjon, men slo det fra seg av to grunner. Det ene var at gruppens medlemmer var så unge og uerfarne, det andre var at en var nødt til å se på henvendelser om motstandssamarbeid fra tysk-østerriksk side som mulig provokasjon. Ivar Christensen skal ha tatt denne avgjørelsen uten å konferere med andre.[v]

De unge nordmennene kom med i Leinböck-Winters motstandsbevegelse av ganske forskjellige grunner. De aller  yngste søkte kanskje mest spenningen og så i Norges Frihetsbevegelse en kjærkommen anledning til å terge tyskerne. For en type som Ragnar Fredriksen handlet motstanden derimot om dypfølt politisk engasjement. Den 9. juni 1942 mottok Ragnar et brev fra en kamerat i Arbeidstjenesten. Avslutningen på brevet er merkverdig:

“Ha det bra da, Ragnar. Lev vel. Tenk på freden gjennem livet. Har du noget å gå til når du engang forlater denne verden? Eller er det bare et mørke du går i møte? Tenk over disse ordene: Hvor står jeg og hvad er jeg i verden? Hvem går jeg til? Gud eller djevelen?”[vi]

Opprulling og arrestasjon

Winter-gruppen fikk ikke holde på aktivt mer enn i et par måneder. I august 1942 ble Leinböck-Winter angitt av en nordmann via en feldwebel i Luftwaffe, som gikk direkte til Kriminalkommissar og SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner med saken.[vii]

18 av de 19 norske medlemmene av Norges Frihetsbevegelse ble arrestert, i to runder. Den første puljen ble tatt i løpet av fire dager i slutten av august. Disse 13 var: rørlegger Karl Johannes Øslebø (23), kontorist Øistein Torjussen (18), tømrer Erling Karlsen (19), skoleelev Helge Bodin Larsen (16), skoleelev Gunnar Flatebø (15), kontorist Johan Bernard Thomassen (18), kontorist Ragnar Fredriksen (18), skoleelev Roy Due Tharaldsen (15), hjelpearbeider Roald Årdal (14), student Per Aslesen (18), mekaniker Kåre Espeland (20), bud Egil Johnsen (18) og kontorist Lars Lauritzen (17).

De siste fem ble arrestert i oktober og november, etter at etterforskningen hadde pågått en stund: sjømann Gunnar Evald Johnsen (21), dekksgutt Johan Julius Jensen (16), rørlegger John Armand Nilsson (21), styrmann Erling Næss (27) og bakerlærling Kristian Erik Nielsen (19).

Etter arrestasjonene i august ble medlemmene av Norges Frihetsbevegelse satt inn i Kretsfengselet i Kristiansand. Flere ble hentet opp til Gestapo-hovedkvarteret på Arkivet til forhør, men ingen av dem ble utsatt for skjerpede forhør. På denne tida hadde man ennå ikke innredet celler i kjelleren, så fangene ble transportert fram og tilbake mellom Kretsfengselet og Arkivet til hvert forhør.

Sommeren 1942 ble tre motstandsgrupper rullet opp i Agder. Det man fryktet mest på tysk side var at det fantes en felles ledelse, noe det ikke gjorde. Det alvorlige i Winter-saken var den interne motstanden i Wehrmacht, ikke virksomheten til Norges Frihetsbevegelse for seg, som Ole Wehus betegnet som “guttestreker”.[viii] Kerner forklarte etter krigen at Winter-saken ble sett på som svært alvorlig i 1942, og at etterforskningen ble topp prioritert. Det ble sågar sendt spesialister fra Tyskland og Oslo for å bistå etterforskningen i Kristiansand. Kerner omtalte Winter-saken som intet mindre enn en sak “angående splittelse av Wehrmacht og en norsk bevegelse”.

I begynnelsen av oktober ble fangene overført til Grini, i påvente av at rettssak. Transporten gikk med tog fra Kristiansand til Oslo og tok to dager. De arresterte fra alle de tre tidligere nevnte motstandsgruppene som ble rullet opp i august, reiste sammen i to jernbanevogner. De to andre gruppene var en kommunistgruppe med utgangspunkt i Lumber i Vågsbygd og Eichinger-gruppen. Den siste var den eneste av de tre som formelt var en del av Milorg. Fangene ankom Grini den 5. oktober 1942.

Freidrich Leinböck-Winter tok opprullingen av Norges Frihetsbevegelse meget tungt. Den 17. novemver 1942, bare noen dager før rettssaken tok til, forsøkte han å ta sitt eget liv i cellen på Akerhus festning. Han så på seg selv som eneansvarlig for den ulykke han hadde brakt over de andre som var arrestert.

Flukt

Bare én av de norske medlemmene av Norges Frihetsbevegelse greide å komme seg unna til Sverige før arrestasjon – skoleelev Egil Johan Tranberg (18).

Roald Årdal forteller:

“Jeg husker at jeg kort tid før arrestasjonen fikk besøk av en som heter Egil Tranberg. Han bodde i samme hus som en av Gestapo-sjefene og her hadde han snappet om rykter om at vår organisasjon var avslørt og vi skulle arrestertes. Han spurte om jeg ville være med ham å rømme til Sverige. Rømningen skuylle foregå allerede dagen etter. Han hadde fått ordnet plass nede i kullrommet på en båt som skulle gå langs svenskekysten, og da skulle vi et eller annet sted stupe over bord og svømme inn til land. Avtalen var at båten da skulle senke farten, og nærmest ligge stille et øyeblikk. Egil var veldig god til å svømme, i motsetning til meg. Det ville være noen kilometer inn til land, så jeg torde ikke bli med.”

Tranberg selv fortalte om den djerve rømningsplanen i et avisintervju allerede 24. mai 1945. Der fortalte han at den opprinnelige planen var å kapre den tyske båten “Jenny” i Kristiansand og føre den til England. Imidlertid ble han oppdaget før han fikk gjort noe. Utrolig nok lot det tyske mannskapet ham være i fred:

“Tyskerne var klar over at jeg var om bord, men tok ikke hensyn til meg. Jeg skulel få min bekomst i Hamburg, sa de, og pekte på hodet mitt. Jeg forsto hva de mente. Da skipet passerte Vinga fyr ikke langt fra Göteborg, tenkte jeg: nå har du din sjanse, og jumoet over bord. Heller ikke da reagerte tyskerne, de tenkte vel som så at før eller siden ville jeg drukne. Det var grov sjø og tett tåke, og jeg kunne se land på noen kant. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde ligget i sjøen da jeg ble plukket opp av en svensk fiskerbåt.”[ix]

I og med at ikke alle medlemmene i gruppen ble tatt med det samme, fikk de fleste tid til å tenke gjennom om de skulle forsøke å gå under jorden. Gunnar Evald Johnsen forsøkte å ta seg til Sverige til fots sammen med en fra Flekkerøy, men de ble tatt nær grensen i Ørje-traktene den 3. oktober 1942.[x] Johnsen havnet på Victoria Terrasse, det sentrale Gestapo-hovedkvarteret i Norge, hvor han ble torturert. John Armand Nilsson var en av dem som hadde takket nei til å delta i fluktforsøket, han syntes det virket for risikabelt. Nilssons navn kom opp under forhørene av Johnsen i Oslo. Nilsson ble dermed den siste i Winter-gruppen som ble arrestert, den 11. november. Johnsen ble for øvrig tiltalt og dømt for fluktforsøket i tillegg til å ha ytt bistand til fienden.

Krigsrettssaken

All etterforskning høsten 1942 hadde blitt drevet av Luftwaffe, fordi Leinböck-Winter tilhørte denne våpengrenen. Folk ventet i spenning på utfallet av rettssaken, fordi det var åpenbart at tyskerne hadde sett svært alvorlig på det Winter-gruppen representerte: en forening av motstandskrefter mellom okkupant og okkupert! Det gikk rykter om at Göring selv kom til å være til stede i Oslo under rettssaken.

Feldgericht des Kommandierenden Generals und Befehlshabers im Luftgau Norwegen – oftest referert til bare som Feldkriegsgericht Luftwaffe Nord – ble satt i Tinghuset i Oslo 23.11.1942 og varte en uke. Tiltalen for fleste av de elleve østerrikerne var forræderi og nedbryting av den tyske vernemakten (Wehrkraftzersetzung). Enkelte ble i tillegg tiltalt for andre ting, som tyveri, utukt med andre menn og ulovlig lytting på utelandsk radio.[xi] Tiltalene mot de 19 nordmennene falt i tre kategorier: de mest alvorlige tiltalene omfattet nedbryting av den tyske vernemakten så vel som bistand til fienden (Feindbegünstigung und Betätigung für einen Feindstaat); de nest alvorligste gjaldt bistand til fienden; mens de minst alvorlige tiltalene gjaldt forsømmelse av meldeplikten (Nichtanzeige eines Landesverrats).

Alle de tiltalte var til stede i retten samtidig. For første og siste gang var hele Winter-gruppen samlet på ett sted. Nesten alle var ukjente for hverandre. De hadde jo bare visst om sin egen kontaktperson og i høyden et par andre.

Nordmennene ble nektet norsk forsvarer. Tre tyske advokater skulle forsvare samtlige tiltalte. Selv om rettssaken varte en uke og lignet en vanlig rettergang, hadde de tiltalte følelsen av at utfallet var gitt på forhånd. Gestapo i Kristiansand var representert under hele rettssaken ved Lipicki, som også hadde vært til stede under de fleste forhørene i Winter-saken på Arkivet i august.

Dom

Dommene ble avsagt den 30. november. Leinböck-Winter fikk tre dødsdommer. To andre østerrikere, en sudetentysker og to nordmenn ble også dømt til døden. Resten fikk tukthus- og fengselstraff. To østerrikere og en nordmann ble frikjent.[xii] Wehrmacht-soldatene som ble dømt til døden var, foruten Leinböck-Winter, Engelbert Wenger, Karl Hehal og Eduard Pavlicek. De hadde vært stasjonert på ulike steder. Wenger som flyver med base på Kjevik, Hehal som korporal ved en luftvernavdeling og Pavlicek som sjåfør ved Kriegsmarines stabskompani i Marvika. 33 år gamle Engelbert Wenger var fra Oberösterreich, hans sivile yrke var snekker/bonde. Han ble dømt for å ha hjulpet Leinböck-Winter med å bygge opp Norges Frihetsbevegelse. Han ble også funnet å ha vært til stede en gang Leinböck-Winter delte ut flyveblader. Karl Hehal fra Niederösterreich var bare 20 år gammel. Han arbeidet som salmaker før han ble utskrevet til militæret. Hehal ble dømt for å ha sagt ja til å spre flyveblader og for at han kjente til Leinböck-Winters planer om desertering og organiseringen av en motstandsgruppe. I et avskjedsbrev skrev Hehal: “Kjære foreldre. Når den tid er kommet at man blir skutt for noe som dette, er ikke lenger livet på jorden verdt å leve.”[xiii]

Få ble overrasket over at fire av Wehrmacht-soldatene fikk dødsstraff. Derimot kom det som et sjokk at to av nordmennene ble dømt til døden ved skyting. Det retten fant graverende i sakene mot Ragnar Fredriksen og Erling Karlsen, var at de hadde forsøkt å rekruttere personer til Norges Frihetsbevegelse. Retten fant det bevist at Fredriksen og Karlsen var gruppens norske ledere. Også for to andre ble det lagt ned påstand om dødsstraff, men det endte med livsvarig tukthus.

Seks av nordmennene var under 18 år da dommen falt. De ble dømt til fengselstraffer på mellom seks måneder og åtte år.

Allerede den 20. november hadde de norske fangene blitt overført til Akershus festning, der de ble plassert i eneceller i Tårnet. Nok en nordmann, Paul Angell Andersen, som hadde sittet på Møllergata 19 mens de andre var på Grini, ankom samtidig. De østerrikske Winter-medlemmene hadde hele tida vært på Akershus. Fengselspresten på Akershus, Dagfinn Hauge, fortalte etter krigen at man ikke hadde tatt dødsdommene mot Fredriksen og Karlsen så alvorlig. Man regnet det som sikkert at de ville ble benådet. Mens de to satt på Akershus fikk de nok å spise, de fikk skrive hjem og de fikk motta besøk. Ragnar skrev til sin mor:

“Jeg håper på benådning, for jeg synes jeg er så ung. Men kommer de og henter meg, så går jeg rolig med.”

De dømtes skjebne ble endelig beseglet i en forføyning fra kommanderende general Falkenhorst den 21. mai 1943, der han bekreftet domsavsigelsen av 30.11.1942 fullt ut. Dødsstraffene mot Fredriksen og Karlsen “sind sofort durch Erschiessen zu vollstrecken”.

Fram til sommeren 1943 satt de fleste norske Winter-fangene samlet. Først i Kristiansand, så på Grini fra oktober 1942, deretter i eneceller på Akerhus fra 20. november, før de igjen ble overført til Grini i mars 1943. Denne gangen havnet de på Fallskjermen, der Robert Eichinger var brakkesjef. Etter bare 14 dager ble fangene sendt tilbake til Akerhus, hvor de nå ble plassert i fellesceller. De fire yngste fangene sonet den siste tida av sitt fangenskap på Bastøy. De så ikke på dette som noen lettelse. Bastøy var forbedringsanstalt for unge kriminelle. Roald Årdal opplevde overføringen dit som en slags nedgradering av fangestatusen: “Vi hadde jo ikke gjort noe galt!”[xiv]

Henrettelser

Leinböck-Winter, Wenger og Hehal ble henrettet på Akershus søndag 11. april 1943, klokka seks om morgenen. Pavlicek ble henrettet et par uker senere.

Ragnar Fredriksen og Erling Karlsen ble skutt på Trandum litt over to måneder senere, den 28. juni. Samme dag fikk feltprest Hauge telefon fra en tysk kollega som overbrakte en siste hilsen fra guttene. Den tyske presten hadde fulgt dem til Trandum og overvært eksekusjonen. “Vel møtt i himlen”, skal ha vært Erlings siste ord til Ragnar før skuddene falt.

To år senere, den 13. juli 1945, ble urnene deres bisatt fra en fullsatt domkirke i Kristiansand. Pastor Strømme holdt tale med utgangspunkt i salme 36, vers 10: “Hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.” Strømme hadde også snakket med den tyske presten som fulgte guttene til retterstedet i Trandumskogen. Han fortalte at de ikke angret noe. Hvordan kunne da dette forferdelige skje? spurte Strømme, og ga selv svaret: “For at folk skal leve, må noen dø.”[xv]

Fangenskap i Tyskland

Nordmennene i Winter-gruppen som var over 18 år da de ble dømt til fengsel eller tukthus, ble alle sammen tatt ut til “tysklandsreise” sommeren 1943. Ni ble sendt til Fuhlsbüttel i Hamburg. En ble sendt til Rendsburg og deretter Dreibergen-Bützow. Fire av dem som ble sendt til Tyskland, satt der til freden. Seks ble løslatt etter endt soning og kunne vende hjem til Norge som frie menn. De to første ble løslatt 26. november 1943.

Johan Bernard Thomassen var den yngste nordmannen i Winter-gruppen som ble sendt til tukthus i Tyskland, han fylte 18 i august 1942, rett før arrestasjonene begynte. Det har blitt hevdet at det var meningen at flere av de mindreårige også skulle sendes til Tyskland våren 1943, men at de ble reddet av difteriepidemi, slik at de ble sendt til Ullevål sykehus i stedet.[xvi]  Da epidemien brøt ut på Akershus, førsøkte de innsatte å smitte hverandre så godt de kunne ved å fange mus som de spyttet på og sendte videre. En av dem som ble syke, John Armand Nilsseon, forteller at fangene fikk meget god behandling på sykehuset. De fikk nok mat og den østerrikske legen Hauer var på alle måter til stor hjelp.[xvii]

Reisen til Tyskland foregikk med båt og tog. Fuhlsbüttel var en konsentrasjonsleir i Hamburg som ble bygd innenfor et eksisterende bygningskompleks som tidligere var straffeanstalt. På grunn av den kraftige bombingen av Hamburg i 1943, ble en del fanger flyttet videre til Rendsburg i Holstein allerede i august. De norske fangene opplevde forholdene i Rendsburg som klart bedre enn i Fuhlsbüttel. Det var varmere på golvet og fangevokterne var mer humane. I motsetning til mange andre norske tysklandsfanger, fikk ikke de norske Winter-fangene, som ble sett på som straffanger, motta pakker fra Røde Kors. To lyspunkter var Den norske sjømannsmisjon i Hamburg, som fikk lov til å besøke fangene og ta med tobakk og meldinger hjemmefra – og den tyske medisinstudenten Hiltgunt Zassenhausen, som hjalp fangene så godt hun kunne, blant annet med å bringe meldinger inn og ut.[xviii]

Våren 1944 ble en del av de norske Winter-fangene overført til Dreibergen-Bützow i Mecklenburg. John Armand Nilsson og Gunnar Evald Johnsen ble befridd av Røde Kors i Dreibergen-Bützow i april 1945, og kom hjem til Norge med de hvite bussene via Neuengamme, Danmark og Sverige. Øistein Torjussen kom også hjem fra tysk fangenskap ved krigens slutt. Johan Bernhard Thomassen opplevde derimot aldri å komme hjem igjen. Han døde i Aabenraa i Danmark på vei tilbake til Norge 11. september 1945. Han var da så svak av sykdom at svenske Røde Kors ikke våget å kjøre ham lenger.

Motstandskjemperne i Wehrmacht

De fleste soldatene Leinböck-Winter rekrutterte til å drive motstand innen Wehrmacht, var fra Østerrike. Men ikke alle. Hvorvidt det er riktig å kalle Winter-gruppen for østerriksk-norsk, kan diskuteres. Tidligere har gjerne all motstand framført av tvangsutskrevne soldater i Wehrmacht blitt sett på som “tysk” motstand, uavhengig av bakgrunnen til den enkelte motstandskjemper. Dette kan skjule at mange hadde en annen nasjonal identitet. På den annen side må vi gå ut fra at den tyske identiteten kjente andre grenser den gangen. Flere av Winter-medlemmene kom fra byer som i dag riktignok ikke ligger i Tyskland, men som fram til 1945 var å regne som tyske byer, fordi de hadde tysk befolkning.

Friedrich Leinböck Winter og Karl Hehal kom fra henholdsvis St. Pölten og Leutzdorf ved Melk i dagens delstat Niederösterreich. Peter Praher og Josef Zmersli kom fra henholdsvis Graz og Hochtregist i Steiermark. Friedrich Stockinger (som ble frikjent) og den dødsdømte Engelbert Wenger kom også fra steder i dagens Østerrike. Resten av de tiltalte “østerrikerne” gjorde det faktisk ikke. Franz Osmann kom fra Teslic i dagens Bosnia. Alfred Zeihsel (som ble frikjent) kom fra byen Damnitz i Sydmähren, som i dag heter Damnice og ligger i Tsjekkia. Egon Scholz var den eneste som kom fra en by som faktisk ligger i dagens Tyskland, nemlig Erfurt i Thüringen. Eduard Pawlicek kom fra en tsjekkisk by i daværende Sudetengau. Og Leo Slupik kom fra Rybnik i Schlesien i dagens Polen. Pawlicek er den eneste som konsekvent har blitt kalt noe annet enn østerriker – han var “tsjekkeren”.

John Armand Nilsson forteller at han temmelig raskt etter krigen fikk greie på at polakken Slupik, som ble dømt til seks års tukthus i Winter-saken, hadde overlevd. Slupik havnet etter dommen i Oslo i en arbeidskommando ved en tysk befestning på den franske kanalkysten. Herfra lyktes det ham å rømme. Siden kjempet han med belgiske partisaner før han kom seg over til England og sluttet seg til den polske armé der.[xix]

Plass i krigshistorien

I 1963 ble Dokumentationsarchiv des österreichischen Wiederstandes (DÖW) etablert av tidligere motstandsfolk og forfulgte i Østerrike. Målet var å dokumentere den østerrikske motstanden mot nazismen og hedre dens ofre. Siden 1983 har DÖW vært drevet som en stiftelse delvis eid av staten og byen Wien. På nettsiden http://www.doew.braintrust.at fins det informasjon om ulike typer motstand. I en oversikt over sentrale motstandskjempere på ulike områder, presenteres Friedrich Leinböck-Winter som en av ni motstandskjempere innen Wehrmacht.

Den 19. august 1963 kom Friedrich Leinböck-Winters foreldre til Norge for å besøke sønnens grav på den tyske krigskirkegården på Alfaset i Oslo. Roald Årdal og Egil Tranberg ble invitert til å møte dem på kaia i Oslo. Reisen og en middag for spesielt inviterte på Hotel Bristol i Oslo ble betalt av Aftenposten, som brukte en del plass på saken over et par uker. En innsender foreslo å gjøre Leinböck-Winter til norsk æresborger post mortem.

Det har vært lite forsket på temaet opposisjonsgrupper innen Wehrmach og deres kontakt med norsk motstandsbevegelse i Norge. “Winter-saken” hører med blant de mest kjente eksemplene fra Sør-Norge, og er godt beskrevet blant annet i Kristiansands historie 1914-1945 (1974).[xx] Når denne saken har vært noe framme i historieformidlingen lokalt i Agder etter 1945, er det trolig fordi den førte til dødsstraff for to nordmenn. De norske deltakerne var svært unge, og hardheten i dommene ble møtt med vantro i den norske befolkningen. Leinböck-Winter og hans østerriksk-norske motstandsnettverk er ikke engang nevnt i bindet om hjemmefronten i standardverket Norge i krig.[xxi]

I 1993 ble seks av de gjenlevende norske medlemmene av Winter-gruppen/Norges Frihetsbevegelse tildelt Deltagermedaljen 1940-45, etter iherdig innsats av Reidar Smith. Disse var: Øistein Torjussen, Egil Johnsen, Johan Julius Jensen, Kristian Erik Nielsen, Roald Årdal og John Armand Nilsson.

Angiveri

Hvorfor sprakk Winter-organisasjonen i slutten av august 1942? Dette er ikke et uviktig spørsmål. Mye tid har vært brukt av gruppens medlemmer på å klarlegge dette i ettertid. Historikere har også sett på saken, og må ha forstått hva som foregikk. Men de har latt være å fortelle om det.[xxii] Alt tyder på at det var en 16 år gammel nordmann som satte det tyske sikkerhetspolitiet på sporet. Det var også alt han trengte å gjøre. Etter det gikk det så å si av seg selv. Han visste om organisasjonen, fordi han var blitt innvidd gjennom en “løsmunnet” venn som var medlem av gruppen. 16-åringen var i forhør på Arkivet. Men han ble ikke arrestert.[xxiii]

Under hvilke betingelser den 16 år gamle nordmannen fortalte det han visste og hvordan han nøyaktig gikk fram, får vi jo aldri vite. At opplysninger faktisk ble gitt under press eller i vanvare, var helt alminnelig. Men i motsetning til hva de andre impliserte i saken har gjort i ettertid, brukte han list og løgn for å fri seg fra beskyldninger som han fryktet ville komme.

For å forstå angiveri som fenomen, er det viktig å huske at det var straffbart å vite om illegal virksomhet uten å varsle om det. Den som visste og ikke foretok seg noe, kunne tiltales for forsømmelse av meldeplikten. Dette gjaldt flere av nordmennene som ble tiltalt og dømt i Winter-saken. Den 27 år gamle styrmannen Ragnar Næss var for eksempel ikke med i gruppen i vanlig forstand. Han bare visste om den, fordi han en gang hadde blitt spurt om han ville være med. Det eneste han hadde gjort, var at han ikke varslet tyskerne om hva han visste. For dette fikk han ett års tukthusopphold i Fuhlsbüttel.

 

KILDER

Stiftelsen Arkivets historiske arkiv

 

Hauge, Dagfinn: Slik dør menn, 1946

Haugen, Johnny: Nasjonal Samling og motstandsbevegelsen på Agder 1940-45. Register over NS-medlemmer, militære og sivile motstandsgrupper, flyktninger til Sverige/Storbritannia og politiske fanger fra Agderfylkene, bd. 2, upulisert

Mosland, Reidar: Arbeideren i sentrum. Historien om Kristiansands arbeiderforening etter 1936, Kristiansand 2004

Taraldsen, Kristen: Arkivet – Torturens høyborg, Kristiansand 2003

Taraldsen, Kristen: Frihetens flamme – major Laudal og hans menn, Kristiansand 1994

Tønnesen, Joh. N.: Kristiansands historie 1914-1945, Kristiansand 1974

http://www.doew.braintrust.at



NOTER

[i] Stiftelsen Arkivets historiske arkiv (heretter SAHA), 12/Fangearkivet, Roald Årdal, intervju (udatert).

[ii] Taraldsen 1994: 202.

[iii] SAHA, 13.7/Wintergruppen, Samtale med Roald Årdal 3.12.2003.

[iv] SAHA, Privatarkiv etter Ragnar Fredriksen.

[v] Taraldsen 1994: 202.

[vi] SAHA, Privatarkiv etter Ragnar Fredriksen, brev 9.6.1942.

[vii] Se Tønnesen 1974: 512.

[viii] Landssviksaken mot Ole Wehus.

[ix] Sørlandet 24.5.1945. Ifølge Roald Årdal foretok Tranberg denne rømningsaksjonen sammen med den 17 år gamle verkstedarbeideren John Aabel fra Kristiansand. Årdal oppfattet at også Aabel var med i Winter-gruppen. Tranberg og Aabel ankom Sverige den 28. august 1942.

[x] SAHA, 13.7/Wintergruppen, Kort oversikt over norsk-østerriksk org. i Kristiansand S 1942, 22.3.1946.

[xi] Urteil mit Gründen abgesetzt von OKGR d.Lw. Meyer zu Kniendorf 9.12.1942. 20 nordmenn ble dømt i “Winter-saken”. En av dem, Gunnar Johnsen fra Stange, har ikke senere blitt regnet til gruppen. Både Tønnesen og Haugen opererer med tallet 19.

[xii] Paul Angell Andersen ble frikjent av krigsretten, men slapp ikke fri. Han havnet i Sachsenhausen.

[xiii] Epost fra Maria Fritsche 14.4.2013. Ifølge Fritsche, som baserer seg på egen forskning, ble også tyskeren Egon Scholz dømt til døden. Dette framgår ikke av domsbegrunnelsen av 9.12.1942.

[xiv] SAHA, 13.7/Wintergruppen, Samtale med Roald Årdal 3.12.2003.

[xv] Fædrelandsvennen 15.7.1945.

[xvi] SAHA, 13.7/Wintergruppen, manus til artikkel av Reidar Smith, 1993.

[xvii] SAHA, 13.7/Wintergruppen, Samtale med John Armand Nilsson, juni 2004.

[xviii] SAHA, 13.7/Wintergruppen, Samtale med John Armand Nilsson, juni 2004.

[xix] SAHA, 13.7/Wintergruppen, Kort oversikt over norsk-østerriksk org. i Kristiansand S 1942, 22.3.1946.

[xx] Tønnesen 1974: 494, 509, 511ff.

[xxi] A. Moland og I. Kraglund, Hjemmefront, bd. 6 i M. Skodvin (red.), Norge i krig, Oslo 1984.

[xxii] Tønnessen 1974: 670, note 98. Smnl. Taraldsen 1994: 203.

[xxiii] Maria Fritzsche har gjennomgått tre mapper ved DÖW (nr. 1329, 9206A og 9206B). Hun skriver at gruppen ble angitt til Sicherheitsdienst  “by a 16 year old Norwegian, allegedly” (epost 14.4.2013).