Pål Eiken - Arkivets store martyrium

Pål Eiken - Arkivets store martyrium

Teksten nedenfor er utdrag fra Kristen Taraldsens bok "Arkivet - Torturens høyborg" som ble utgitt i 2003.

Bonde Pål Eiken i bygda med samme navn i Vest-Agder, vil for alltid ha skrevet  sitt navn med blodets skrift på Arkivets vegger. 1. april 1944 avgikk han ved døden på Kristiansand kommunale sykehus på grunn av urinforgiftning. Den nasjonale, fedrelandskjære og høyreiste motstandsmannen ble det første dødsoffer for Sikkerhetspolitiets barbari på Arkivet.
 
Pål Eiken var en høyt aktet og respektert mann i Eiken. Inntil 1941 var han bygdas ordfører. Med et pennestrøk ble han avsatt av de nye makthaverne. Under krigen ble han en betrodd motstandsmann. Han var avsnittssjef i Eiken innen Kampgruppe 3 - major Arne Laudals militærorganisasjon. Under opprullingen i Farsund våren 1944 kom det tyske sikkerhetspolitiet under vær med at Eiken hadde hjulpet 40 commandosoldater fra England opp til noen hytter på Sandvatn innenfor Hekkfjellet.
Ved siden av å skaffe styrken mat fikk en del av dem overnatte på låven hans. Videre hadde Eiken vært med på å ta imot våpen og utstyr som ble sluppet ned til commandosoldatene fra britiske fly. Sikkerhetspolitiet var overbevist om at han visste hvor våpenlageret var blitt skjult.

Dette er forklaringen på at Pål Eiken straks etter ankomsten til Arkivet ble underkastet skjerpet forhør. Han ble pint med en så rå brutalitet i ti dager at han avgikk ved døden.
 
Ved 24-tiden natta til 21. mars 1944 kjørte en av Sikkerhetspolitiets biler ut fra Kristiansand. Med i bilen satt tre gestapister: Heinze, Schultz og Drömer. Videre var det med  en norsk statspolitimann. Ved tre-tiden om natten kom bilen til Eiken. Sjåføren fikk ordre om å stoppe ca. 15 meter fra et hus som lå like ved veien.

De fire gikk inn i huset. Om lag 20 minutter senere kom de ut med en mann som var lenket med hendene på ryggen. Det var Pål Eiken. Sammen med de tre gestapistene ble han plassert i baksetet.

Bilen stoppet utenfor huset til dr. Sven Nissen-Meyer på Tingvatn. Samtlige gikk inn i huset. Mesteparten av innboet lå hulter til bulter, ettersom det var foretatt ransaking i huset etter at dr. Nissen-Meyer hadde klart å flykte.

Pål Eiken ble plassert på en stol midt på golvet, mens gestapistene gav seg til å koke kaffe. Etter noen slurker gikk Heinze bort til Eiken og sa: - De kan bare tilstå for vi vet alt. Da Eiken svarte at han ikke hadde noe å tilstå, slo Heinze ham tre ganger i ansiktet med flat hånd. Slagene var meget harde. Eiken begynte å blø neseblod.

Umiddelbart etter at Heinze hadde tilføyd Eiken slagene i ansiktet, tråkket gestapisten ham brutal på tærne de høye skaftestøvlene. De var utstyrt med kraftige hæljern under. Eiken satt helt rolig under den ublide behandlingen. - Han fortrakk ikke en mine. Langt mindre sa han noe, berettet sjåføren på Sipo-bilen i politiforhør etter krigen.

Så ble sjåføren sendt ut. Han fikk beskjed om å gjøre bilen klar. - Vi kommer om ti minutter, bemerket en av gestapistene. Sjåføren undret seg over denne beskjeden, ettersom han kjørte en bensindrevet bil som ikke trengtes å gjøres klar. Han drog den slutning at gestapistene skulle gå i gang med tortur. De ønsket åpenbart ikke å ha øyenvitner.

Mishandlingen tok ikke bare ti minutter. Det tok hele tre kvarter før gestapistene kom ut. Da kom to av dem slepende med Pål Eiken mellom seg.

 

Prylt med det avbrekte stolbeinet

Det som hadde skjedd inne i huset kan ganske godt rekonstrueres på bakgrunn av et øyenvitne. Den norske statspolitimannen Frithjof Hugo Wathne som var med på aksjonen, forklarte senere at han observerte at Heinze begynte å slå Eiken med en gummikølle. Fangen lå da over en pianokrakk. Til å begynne med ble offeret holdt av Drömer mens Heinze slo.

Formodentlig på grunn av kraften i slagene knakk det ene beinet på pianokrakken.

Så ble Eiken lagt over en lenestol. Av Drömer ble han prylt med det avbrekte stolbeinet, mens Heinze fortsatte å slå med kølla. Etter en tid overtok Schultz kølla og begynte å slå sammen med Drömer.

Etter å ha iakttatt denne villskapen i et kvarters tid, greide ikke statspolitimannen å overvære mer av den grufulle mishandlingen. Han gikk inn i et siderom. Samtidig sluttet gestapistene å slå. Statspolitimannen så at Pål Eiken forsøkte å reise seg opp for å sette seg på golvet. Drömer tok da et hardt tak i håret til Eiken og drog ham brutalt opp. Etter dette kunne ikke statspolitimannen iaktta om Eiken ble slått ytterligere.

Pål Eiken gav ikke en lyd fra seg under den hardhendte behandlingen.

Etter denne "oppmykningsrunden" i doktorgården ble Eiken slept ut av huset med håndjernene på. Det var tydelig å se at han var blitt kraftig mishandlet. Han ble så slengt inn i bilen. Fangen ble deretter transportert til Arkivet.

Under bilturen ble Eiken liggende på golvet i bilen, mens gestapistene satt og trykket kroppen hans ned med føttene sine.

 

Mishandlet på det frykteligste

I de følgende ti dagene ble Pål Eiken utsatt for de mest bestialske former for tortur som gestapistene kunne oppvise. I den tiden han oppholdt seg i det spesialinnredede "mørkekammeret", ble han avhørt i alt tre ganger av Kerner. Det skjedde med to til tre dagers mellomrom. Trass i at han ble mishandlet på det fryktelige, klarte likevel Pål Eiken å holde ut. Med imponerende viljestyrke holdt han dessuten tett om sine illegale gjøremål.

Heller ikke røpet han det minste om sine medarbeidere.

En vaktmann på Arkivet så Pål Eiken etter torturforhøret. Det var et fryktelig syn. Fangen var sterkt mishandlet på ryggen og baken. Eiken klarte ikke å late vannet. Han klaget dessuten over smerter i ryggen.

Vaktmannen bad da om å få lege til Eiken, ettersom han var så dårlig. - Det kom en lege som undersøkte ham i halsen og erklærte at han var frisk. Vaktmannen skjønte at det ikke var halsen som måtte undersøkes når det gjaldt Eikens tilstand. Han maste derfor på Ulitzka, som han betraktet som en relativt human mann, om ikke Eiken kunne komme under kyndig legebehandling.
Til sist ble en lege hentet.
 
I dette tilfellet hadde gestapistene åpenbart feilberegnet virkningene av den voldsomme torturen. 31. mars 1944 klokken 16 ble Pål Eiken innlagt på Kristiansands kommunale sykehus. Dagen etter (1. april) klokken 21 om kvelden avgikk han ved døden på grunn av de skadene han var blitt påført under den groteske mishandlingene han hadde gjennomgått.
 
Pål Eiken ble selve legemliggjørelsen på norsk motstandsvilje overfor det tyske terrorveldet. Hans mot og styrke til å stå imot alle hensynsløse overgrep og fortsatt holde tett, ble et av de mest lysende eksempler på de idealistiske oppofrelser enkelte patrioter var villig til å ta for den dyrebare saken de kjempet for. 

 

Kerner gav 

Det fantes så å si ingen direkte øyenvitner til de grove torturforhørene som Pål Eiken måtte gjennomgå. Påtalemyndigheten fikk derfor en meget vanskelig oppgave å bevise hva som egentlig hadde skjedd. De impliserte gestapistene var til svært liten hjelp. Av fare for å bli tiltalt for forsettlig drap, valgte de å skylde på Heinze og Petersen. Begge var på dette tidspunkt døde.[2] Gjennom en rekke vitneforklaringer ble det imidlertid bygd opp en sterk og overbevisende indisiekjede.
 
- Kerner gav selv ordre til torturen og godtok den mishandlingen Pål Eiken ble utsatt for, påpekte statsadvokat Otto Hafting i sitt innledningsforedrag i krigsrettssaken mot Arkiv-gestapistene etter krigen.
 
Så framstod vitne etter vitne og avgav sine forklaringer. Alle mente at Pål Eiken måtte ha gjennomgått en særskilt umenneskelig behandling på Arkivet. Fra medisinsk hold ble det slått fast at Eiken var en usedvanlig sunn og kraftig mann. Dr. Olaf Håberg, distriktslege i Hægebostad, kjente avdøde meget godt. Han mente at Pål Eiken hadde en fysikk og konstitusjon som en skulle lete mange bygder gjennom for å finne maken til. Hans legemsstyrke var kombinert med en usedvanlig sterk vilje- og sjelsstyrke.
 
Dr. Håberg anså det helt utelukket at han kunne ha båret på noen sykdom.
 
Doktor Sven Nissen-Meyer i Eiken kjente også Pål Eiken godt. Han bekreftet fullt ut det dr. Håberg anførte. Nissen-Meyer påpekte at han hadde talt med Pål Eiken bare fem dager før arrestasjonen. Det var ikke da noe som tydet på at han var syk. 

 

Nyrefunksjoner ble brakt i uorden 

Lege Dankert Frimanlund behandlet Pål Eiken den siste natten før han døde på Kristiansands kommunale sykehus. Den tyske legen som hadde innlagt pasienten hadde med vanlig tysk kynisme og forakt for sannheten skrevet astma som diagnose.
 
På grunn av den grove volden var Pål Eikens nyrefunksjoner brakt i uorden med påfølgende urinforgiftning. Et par timer før han døde var han ved bevissthet. Han fortalte da til dr. Frimanlund at han hadde vært utsatt for vedvarende tortur. Under forhørene ble han slått av to tyske gestapister med køller over setet og ryggen. Dessuten var han blitt sparket av tyskerne mot setet, magen og kjønnsorganene.
 
Ved undersøkelsen konstaterte legen at kroppen bar tydelige merker etter mishandling. Fra et stykke oppe på ryggen og nedover, så vel på magen som kjønnsorganene, var huden blåsvart med enkelte overfladiske skrubbsår.
 
Legens konklusjon lød at Pål Eiken døde som følge av at nyrefunksjonene ble så sterkt nedsatt at det oppstod høygradig urinforgiftning.[3]
 
Før sin død greide Eiken å gi noen knappe opplysninger. 

 

Kalte torturisten "Den lille tjukken" 

Sykesøstrene Henny Stangeland og Johanne Lyngø pleide Pål Eiken fra han ble lagt inn på Kristiansands kommunale sykehus til han døde dagen etter. Til disse personene og andre tilstedeværende fortalte han at flere av gestapistene hadde vært med på torturere ham.
 
En av disse plageåndene beskrev han nærmere, blant annet ved å kalle ham "den lille tjukken". Noe bestemt navn ble ikke nevnt. De som var til stede og hørte denne beskrivelsen, var imidlertid ikke i tvil om at Eiken siktet til statspolitibetjent Ole Wehus. Både overfor politiet og i lagmannsretten benektet Wehus kategorisk for at han hadde vært med på torturen av Eiken på Arkivet. Det var kanskje ikke så overraskende. Pål Eikens sak var den desidert farligste som ble knyttet til hans navn ved siden av tiltalepunktet om forsettlig drap.[4]
 
For påtalemyndigheten var det maktpåliggende å få brakt alle forhold vedrørende Pål Eikens mishandling og død på det rene. Særlig viktig var det å få klarlagt ansvarforholdet for dødsfallet. I lagmannsrettssaken mot statspolitibetjent Ole Wehus i 1946, ble nettopp dette punktet et alvorlig anliggende. 

 

Ingen var så brutal som Ole Wehus 

I sin vitneforklaring hevdet en av de norske fangevokterne at Pål Eiken hadde opplyst at statspolitibetjent Ole Wehus var den verste under mishandlingen. Han hadde videre nevnt tyskerne Heinze og Lipicki, men ingen av dem hadde opptrådt så brutalt som Wehus.
 
Fangevokteren opplyste videre at han husket at Wehus en gang hentet Eiken til forhør. Etterpå ble fangen brakt tilbake til cella. Han befant seg da åpenbart i en så elendig forfatning at han nærmst falt sanseløs over ende på cellegolvet straks statspolitibetjenten slapp taket i ham. Ved anledningen hadde Wehus gått med oppbrettede skjorteermer. Han var uten jakke og vest. Han var så varm at svetten rant av ham. Fangevokteren var ikke et øyeblikk i tvil om at Wehus kom rett fra torturkammeret, etter å ha deltatt i mishandlingen av Pål Eiken.
 
Et annet viktig vitne var Sipo-sjefen selv, SS-Hauptsturmführer/kriminalkommissar Rudolf Kerner. Han mente bestemt at Wehus hadde deltatt i torturen av Pål Eiken. Han bygget denne antagelsen på to omstendigheter: For det første at Heinze ikke kunne norsk og derfor måtte ha en nordmann som tolk under forhørene. For det andre at Wehus var beordret som Heinzes faste medarbeider i Farsund-Kvås-saken.
 
Statsadvokat Otto Hafting påpekte at det var på det rene at Wehus var til stede ved Pål Eikens ankomst til Arkivet tidlig på morgenen 21. mars. Det var Heinze og Wehus som førte ham ned i cella. Det var disse to som bandt armene og føttene hans sammen på ryggen. Surringen var så stram at fangen ble liggende og ynke seg. Dessuten kom det forhold at de håndjernene som Sipo benyttet var av en slik art at de ved den minste bevegelse snørte seg stadig mer og mer sammen. Pål Eiken hadde dessuten fått noen kast av surringen rundt halsen. 

 

Wehus og Heinze synlig påvirket 

Det var mye som tydet på at Heinze og Wehus hadde vært sammen om å mishandle Eiken denne morgenen. Han måtte altså gjennomgå skjerpet forhør straks etter ankomsten til Arkivet, i tillegg til hva han hadde gjennomgått av pinsler før avreisen fra hjembygda. Wehus og Heinze hadde vært synlig påvirket av alkohol da de førte fangen inn i cella denne morgenen.
 
Etter krigen ble statspolitibetjent Ole Wehus tiltalt for å ha deltatt i torturen av Pål Eiken. Påtalemyndigheten fant ikke grunnlag for å tiltale ham for forsettlig drap. Det er vel ikke mer enn forstålig at Wehus forsøkte å pynte på sin deltakelse i affæren i betraktelig grad. Det merkelige var at mens han kunne gi temmelig inngående og nøyaktige forklaringer om mer "uskyldige" tilfeller av mishandling, så var hans erindringsevne bemerkelsesverdig svak når det gjaldt de alvorligste torturtilfellene. 
 
Wehus forklarte innledningsvis at det skyldtes en tilfeldighet at han ikke hadde deltatt i arrestasjonen av Pål Eiken. Forklaringen var at i siste øyeblikk hadde fått kontraordre.
 
- Første gang jeg kan huske noe om Pål Eiken, var en dag jeg skulle ned og hente noen arrestanter til forhør. Jeg fikk da beskjed om at Pål Eiken var dårlig. Jeg gikk inn i cella hans.  Drömer hadde ansvaret. Jeg spurte ham om de hadde slått Eiken. Han svarte nei. Siden ble det noen samtaler om Eiken. Drömer sa at det måtte skyldes et glass vann at han var blitt dårlig.
 
Lagmann Johs. Norem: - Var det vanlig å ta slike hensyn til fanger som var syke?
 
Wehus: - Det var ingen som turde si sa de var syke! Pål Eiken kunne ikke beholde maten. Så ble det beordret diett, framholdt Wehus. Siden så jeg ikke mer til ham. Senere en gang da jeg kom inn i torturkammeret, så jeg at Eiken lå over en stol. Tre gestapister stod rundt ham:
 
Jeg spurte hvordan det gikk. Heinze beklaget seg over at Eiken ikke ville oppgi noen navn. Han bad meg spørre ham. Det gjorde jeg. Da slynget Eiken ut spørsmålet:
 
- Dere slår meg. Er dette rett mot et kristent menneske?
 
- Jeg spurte om han var personlig kristen. Han svarte bekreftende. Så sier Heinze: - Det nytter ikke å holde på med ham. Deretter fulgte jeg Eiken opp til cella. Under veis formante jeg ham om å si sannheten - "de gir seg aldri". Men han virket sløv og apatisk og svarte ikke. Det var andre gang.
 
Tredje gang kom Petersen inn til Lipicki og sa: - Kan ikke du Ole gå inn og snakke med Pål Eiken. Det ble til at jeg gjorde det. Eiken var da sterkt medtatt. Jeg fant ham i en meget lidende tilstand. Jeg spurte ham om han hadde noe å si. Han svarte da omtrent ordrett: "Det er riktig at jeg har hjulpet de 40. Det er riktig at jeg har gitt dem mat. Jeg gjorde det fordi Gud sa jeg skulle gjøre det. Men jeg kan ikke oppgi noen navn."
 
Jeg sa at han skulle på norsk sykehus og at alt skulle bli mye bedre for ham.
 
En gang siden hørte jeg Kerner si at han var død av akutt nyreforgiftning, forklarte Ole Wehus i retten. 

 

“Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer" 

Doktor Ernst Hansen-Tangen var den fyrste som vart lagt inn på fangestova. Han var voldsomt torturert. Men ikkje så mykje som Pål Eiken. Han kom inn etterpå og var så ille tilreidd at ein mest ikkje kan tala om det. Eg tok imot han nede i kjellaren. Alt skulle skje så diskret som mogeleg. Han kom ikkje på båre. Han klarte å gå. Men eg skjønar ikkje korleis han greidde det.
 
Vi tok heis frå kjellaren. Den kom opp like ved romet som var rekvirert av Gestapo til sjukestove. Ein tysk dokter fylgde med. “Han har astma," sa dokteren. “Nei, han har ikkje astma," svarte eg. Eg såg med ein gong at her var det noko anna som var gale. Nyrene og urinvegen var øydelagt, slik at urinen gjekk i blodet. Han hadde ikkje fått mat eller vatn på mange dagar. Då han endeleg fekk vatn, drakk han for mykje. Kroppen tålte det ikkje. Me fekk nesten ingen ting i han.
 
Han hadde djupe sår etter handjern og same slags merkje på føtene. Men det verste var underlivet. Eg har aldri sett noko liknande. Ingen doktor kunne lækja det som var øydelagt. Han var trødd med jernskodd hæl.
 
Eg trur han tala noko med Hansen-Tangen dei fyrste timane på sjukehuset. Men ut på natta begynte han å verta uklar Han hadde mykje vondt, og me ga han smertestillande medisin. Han spurde etter mor si. Og så fortalde han kva dei hadde gjort med han på Arkivet. Fleire gonger sa han: “Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer."
 
Det var ein ung tyskar som sat vakt den natta. Han tok til å gråta. Hansen-Tangen gret, og eg gret. Seinare på natta bad Hansen-Tangen den tyske vakta om å ringa til Arkivet og spørja om mora til medfangen kunne koma til sjukehuset. “Sei at han held på å døy," sa Hansen-Tangen.
 
Den tyske vakta gjekk. Det var ein nydeleg ung gut. Eg er sikker på at han tykte det var forferdeleg. Han kom attende, og svaret var nei. Ingen fekk koma og sjå til fangen. Så ropa Hansen-Tangen i fortviling og raseri: “Og dette er Noreg! Dette er Noreg!"
 
Etter 10 dagar med forhøyr og tortur døydde Pål. Han sovna roleg inn, kreftene minka gradvis. Dødsstunda var ikkje vond. Det vonde hadde han gjennomlevd dagane før. Den tyske vakta gjekk ut og ringde til sine overordna på Arkivet. Straks etter kom dei med kiste til han. Dei ville leggja han i kista. Men då sa eg: “Nei, her i landet steller vi dei døde."
 
Eg fekk tak i syster Henny. Vi stelte han så godt vi kunne. Gestapistane forlangte at kleda skulle dekka alle merkje og sår på kroppen, armane og halsen. Og så vart han køyrt til kapellet. Presten Wenaas kom saman med foreldra til Pål Eiken. Dei hadde fått bod om at dei kunne koma og sjå til han. Då dei kom, var han død. Loket vart ikkje lagt på kista. Foreldra skulle få lov til å sjå han.
 
Det var frykteleg vondt å teia med det eg visste. Vi måtte halda tett for å unngå større skade. Men eg sa til foreldra: “Eg er sikker på at han er gått heim til Gud. Eg har mange helsingar til dykk begge."
 
Tyskarane var svært redde for at det skulle bli kjent korleis dei hadde fare fram mot Pål Eiken. Likkleda skulle skjula alle sår og merkje.

 


NOTER

[1] Dette var Odd Starheims styrke CARHAMTON.
[2] SS-Sturmscharführer Wilhelm Heinze omkom ved forliset til det tyske fangeskipet "Westfalen" 8. september 1944 utenfor sørvestkysten av Sverige. Heinze var tilknyttet Sicherheitzdienst (SD). SS-Sturmscharführer Hans Petersen i avd. IV N (agentavdelingen i Gestapo), hengte seg i cella på Arkivet i 1945.
[3] Dødsattest utstedt av Kristiansand kommunale sykehus, datert 1. april 1944.
[4] Dette punktet refererte seg til en aksjon i Åseral, hvor Linge-karen Leif Tofte ble drept i en skuddveksling.