Ravensbruck

Nazistene begynte å internere kvinner i egne leirer i Tyskland allerede i 1933. Våren 1939 sto Ravensbrück kvinneleir ferdig bygget, ved den lille landsbyen Fürstenberg rundt 95 km nord for Berlin. Ravensbrück var den eneste leiren for kvinnelige fanger i det nazistiske Tysklands konsentrasjonsleirsystem. Rundt 55 km lenger sør lå Sachsenhausen konsentrasjonsleir for menn, hvor flere av de norske kvinnene hadde mennene sine, eller andre slektninger. Både Gudnys mann og Marys far satt i Sachsenhausen.

Mary ankom Ravensbrück i februar 1943, 20 år gammel, som den første av de fem kvinnene. Hun ble sendt sammen med tre andre norske på en lang transport fra Norge med skip til Hamburg. Der ble de satt i Hütten fengsel før de via Berlin og fengselsopphold på Alexanderplatz, ble ført videre med tog til Ravensbrück. De norske i denne transporten hadde aldri hørt om konsentrasjonsleiren Ravensbrück før.

Fangene som kom til Ravensbrück, ble tatt i mot med skrik og spark fra SS. Kvinnene måtte levere fra seg alle personlige eiendeler. De fangene som hadde lus, ble barbert på hodet. Dette skjedde ikke med de norske kvinnene. Alle fangene fikk et bad og måtte stille nakne til inspeksjon hvor de måtte oppgi navn, nasjonalitet, eventuelle sykdommer og hvorfor de var arrestert. De fikk så utdelt en fangedrakt; en underkjole og en stripete fangekjole og jakke utenpå, samt hodetørkle. På beina fikk de tresko som ikke satt skikkelig på og som skapte vansker for mange når de skulle marsjere opp og ned Lagerstrasse, leirens hovedgate.

Hver fange fikk også et nummer og en vinkel, et trekantet tøystykke som skulle festes på fangedrakta. De norske kvinnene fikk røde vinkler som politiske fanger, og foran nummeret deres sto en N for Norge.

I leiren bodde fangene i blokker, som disse lagerhusene ble kalt. Her sov kvinnene to og to i køyer. Mary forteller: «I hovedleiren sto køyene tett i tett i rader. Det var to og to senger sammen. Alt vi eide hadde vi i den køya, under hodeputa og under madrassen for at det ikke skulle bli stjålet. De vi delte køye med, ble de vi hadde mest med å gjøre. Vi pratet sammen for vi våknet samtidig, vi måtte stå opp samtidig, vi måtte snu oss likt for det var trangt. Vi hadde ulltepper og et slags dynetrekk, og de fleste krøp inn i dynetrekket for å ikke ligge rett på den vonde madrassen. Man gikk i kø hele tiden. På vaskerommet måtte man stå i kø for å komme inn til en vask. Man måtte stå i kø utenfor toalettet. Man måtte stå i kø for å få mat i bollen. Det ble de daglige tingene som opptok oss, å komme fram og å prøve å få hvile i de rare sengene.»

Rundt fire måneder etter at Mary ankom Ravensbrück, kom Gudny, Sigrun og Astrid i begynnelsen av juni 1943. De måtte gjennom de samme prosedyrene som Mary hadde vært gjennom noen måneder tidligere. Så var det arbeid fra tidlig morgen til seint på kveld. Gudny skriver: "Den første tiden arbeidet man gjerne med sandskuffing og slaggkjøring. SS-folk med hunder passet på oss. Kolonneførerne hadde lærpisker som de slo med når de syntes det gikk for smått med oss. Kolonneførerne var også fanger, likeledes anviserne (forarbeiderne) i bedriftene. Det var som oftest mindre bra individer. Senere kom de fleste i bedrifter. Vi hadde store konfeksjonsfabrikker som laget allslags uniformsutstyr og fangeklær. Mange arbeidet også i Siemens fabrikker, telefon-, telegraf-, og radioutstyr. Vi arbeidet 12 timers dagskift og 11 timers nattskift i et rasende tempo. Et visst minimum måtte gjøres, og alt man gjorde ble skrevet opp. Vi sydde f.eks. i knapper, 630 knapper på et nattskift. Greide man det ikke, fikk man straff. Var ikke arbeidet ordentlig gjort, fikk man også straff."

Både Gudny, Sigrun og Astrid jobbet i konfeksjonsfabrikken. Mary ble tatt ut til arbeid for Siemens-fabrikken. Det ble opprettet en egen leir utenfor hovedleiren for de som arbeidet der. På Siemens drev man med presisjonsarbeid, og kvinnene som jobbet der, måtte derfor ha hvile og slapp å stå på timeslange oppstillinger.

Nesten et år etter de andre, i april 1944, ble Henriette sendt på transport til Ravensbrück som NN-fange, en fangestatus Gudny også hadde fått. Dette betydde at de ikke kunne motta brev og pakker, og NN-forordningen sa at disse fangene skulle forsvinne i "Nacht und Nebel"; "Natt og Tåke".

Mat og sult var et stort problem for fangene i Ravensbrück, men de norske fangene hadde det bedre enn sine medfanger. Henriette forteller: "Fra 1943 fikk de norske fangene Røde Kors-pakker og også andre pakker. NN-fangene fikk ikke motta hverken brev eller pakker. Men våre norske medfanger delte alltid Røde Kors-pakkene med oss og også andre pakker. Jeg tror ingen norske virkelig sultet etter 1943. I dag tenker vi undertiden på hva andre fanger følte når de så våre Røde Kors-pakker. Mange i leiren fikk aldri pakker. Mange led hunger og så ut som "muselmenn"."

Henriette ankom leiren da den begynte å bli overfylt. Det var ikke flere fangedrakter igjen. Henriette måtte gå med andre klær. Det ankom stadig store transporter av nye kvinner, og i september 1944 ble det satt opp et stort telt for å ta unna for plassmangelen. Her døde flere hundre hvert døgn.

En episode som flere av de norske kvinnene husker, og som både Henriette, Gudny og Mary snakker spesielt om, er lille julaften 1944. Da ankom en kolonne med jødiske kvinner og barn som hadde gått helt fra Budapest. De fikk ikke komme inn i leiren, og mange av dem døde utenfor porten natta til julaften. De andre døde senere i det store teltet.

Den største påkjenningen for kvinnene i leiren, var uvissheten om hvilket utfall krigen kom til å få og hvordan det kom til å gå med dem. Kom de til å overleve, eller ville de snart dø. Det var et åpent spørsmål. Mary forteller: "Angsten for ikke å overleve lå latent hele tiden. Vi var redde, det fantes ingen lover, du var helt og holdent overlatt til SS, de gjorde som de ville. Vi hadde en fatalistisk innstilling, du måtte bare overleve en dag av gangen. Jeg husker at Ingrid og jeg sa til hverandre, hva vil det bli, hva vil det bli? Og så sa vi ikke noe mer."

Henriette skriver: "Jeg arbeidet bevisst med å venne meg til dødstanken. Jeg husker jeg sa til meg selv dag etter dag: En gang skal jeg jo dø, du har fått mye ut av livet [...]. Jeg tror jeg rolig klarte å se døden i øynene. Jeg var 33 år da jeg kom til Ravensbrück og hadde tross alt et liv bak meg."

Utover vinteren 1945 forsto imidlertid kvinnene i Ravensbrück at krigen nærmet seg slutten. Fanger ble stadig tatt ut til transport og havnet i andre leirer; andre ble sendt i gasskammeret i Ravensbrück.

I mars 1945 ble Gudny tatt ut til transport som NN-fange, men i et ubevoktet øyeblikk vinket Henriette henne over til den gruppen av fanger som ikke skulle sendes avsted. Gudny klarte å bytte plass i rekkene og ble ikke sendt på transport.

8. april 1945 ble de norske og danske fangene som befant seg i Ravensbrück, hentet av svensk Røde Kors, "de hvite bussene". Den 27. april ble Ravensbrück evakuert. Da var det 18 000 fanger igjen i leiren. 15 000 av disse ble sendt på marsj. 3000 syke fanger ble igjen i leiren. 30. april rykket sovjetiske og polske styrker inn i leiren og befridde de gjenværende fangene.